Mediene feirer at 2025 ligger an til å bli et år med rekordfå drap i Norge. 16 drepte i 15 saker er fasiten så langt.

Men mens journalistene jubler over statistikken, utelater de konsekvent den viktigste faktoren for å forstå volden i det nye Norge: innvandring.

Et ufullstendig bilde

NTB rapporterer at antallet drap er nesten halvert sammenlignet med i fjor. Psykologspesialist Solveig Karin Bø Vatnar kaller det «ekstraordinært lavt». Det hun og mediene ikke snakker om, er hvem som står bak de sakene som faktisk skjer.

Historikken er tydelig. Kripos’ egne tall har over tid vist en urovekkende overrepresentasjon av gjerningspersoner med innvandrerbakgrunn. I drapssaker, og spesielt i saker som omhandler grov vold og knivstikking, er verken «Ola» eller «Kari» dominerende navn.

Skjuler etnisitet

I dekningen av årets 15 drapssaker er det en rød tråd at etnisitet og landbakgrunn dysses ned. Når politiet rykker ut til vold i nære relasjoner eller knivstikkinger på offentlig sted, får vi sjelden vite om gjerningspersonen kommer fra land utenfor Europa.

Denne tåkeleggingen gjør det umulig for befolkningen å se det reelle bildet. Selv om totalantallet går ned ett enkelt år, er det lite som tyder på at den importerte voldskulturen er på retur. Snarere tvert imot; politiet i byer som Kristiansand og Oslo varsler om barn ned i 12-årsalderen som tar på seg voldsoppdrag.

Statistisk flaks eller varig endring?

Vatnar innrømmer selv at lave tall kan være tilfeldige svingninger.

– Vi kan altså håpe på at det har snudd, men det er for tidlig å si, sier hun.

Det er nettopp dette som er poenget. Ett år med færre drap endrer ikke den demografiske virkeligheten. Så lenge vi har åpne grenser og en naiv integreringspolitikk, vil voldspotensialet ligge der, uavhengig av om vi har hatt «flaks» med statistikken i 2025.

Mediene velger å fokusere på glansbildet, mens de ignorerer elefanten i rommet: at Norge har importert en kriminalitet som var ukjent for bare noen tiår siden.