Klimaagendaen som nå tvinger igjennom massive økonomiske endringer i Europa, er ikke et resultat av en nøytral vitenskapelig konsensus.

Den er et politisk og finansielt prosjekt drevet frem av en allianse mellom globale byråkrater, makten i Brussel og gigantiske investeringsselskaper.

Disse kreftene har ett felles mål: å opprettholde krise-narrativet som rettferdiggjør en enorm maktforskyvning og formuesoverføring.

Elitens tre motorer

Den tilsynelatende uunngåelige klimapolitikken er strukturert i tre lag som sikrer at makt og penger havner hos dem som er på toppen:

1. FN og den ideologiske begrunnelsen: FN, med sin Agenda 2030, har etablert rammene for frykt. De har definert klimaendringer som en «eksistensiell trussel», noe som i praksis gir den ideologiske begrunnelsen for å overkjøre nasjonale lover og demokratiske prosesser. Denne etableringen av en global krise sikrer at nasjonale politikere føler seg forpliktet til å handle, uavhengig av kostnaden.

2. Brussel og den byråkratiske kontrollen: EU-kommisjonen, et organ bestående av ikke-valgte teknokrater, er tvangsmekanismen i Europa. Gjennom «Green Deal» tvinger de igjennom politikk som detaljstyrer alt fra bilbruk og boligoppvarming til landbruk. Dette beviser at den grønne omstillingen er en unnskyldning for å flytte suverenitet og makt vekk fra nasjonale parlamenter og over til byråkratene i Brussel.

3. Wall Street og pengemakten: Den virkelige kraften bak agendaen er finansverdenen. Gigantiske investeringsgrupper som BlackRock og Vanguard bruker nå ESG-prinsipper (Environmental, Social, Governance) til å styre trillioner av dollar. Disse selskapene ser «det grønne skiftet» som en multi-milliard-markedsmulighet. De har alt å tjene på å opprettholde krise-narrativet, da det sikrer den største formuesoverføringen i historien og sementerer deres kontroll over industrien. Dette er den nye formen for maktutøvelse fra champagne-sosialistene.

Medienes taushet

De store, etablerte mediene (NRK, VG, Aftenposten) fungerer som megafoner for denne agendaen. De rapporterer om «eksistensielle trusler» som om det var et udiskutabelt faktum, i stedet for å undersøke hvem som faktisk tjener på panikken og hvem som har definert målene.

De unnlater å stille de kritiske spørsmålene som ville avslørt at den grønne omstillingen i bunn og grunn er en politisk og finansiell operasjon som har som mål å sentralisere makt og sikre nye milliardgevinster for dem som sitter på toppen.