Jon Engen Helgheim (FrP) har inntatt posten som leder av Stortingets justiskomité, og i et skriftlig intervju med Document media retter han et knallhardt angrep mot det han mener er de to hovedårsakene til den eskalerende voldskrisen i Norge.

Nemlig «aktivistiske forskere» og en feilslått innvandringspolitikk.

Et oppgjør med «vrangforestillinger»

På spørsmål om hva som er det absolutt første han vil ta et oppgjør med, peker Helgheim på akademia.

– Det første som må tas et oppgjør med, er vrangforestillinger fra akademisk hold om at straff for ungdom er negativt. Det finnes ikke holdepunkter for å si noe slikt, og disse kreftene har gjort enorm skade på samfunnet, sier Helgheim. Han mener politikerne har lyttet altfor mye til «ideologiske og aktivistiske forskere» og i praksis fjernet straff for ungdom, noe som har ført til at ungdomskriminaliteten har økt kraftig.

Innvandring som direkte årsak

Helgheim er krystallklar på hva han mener er den bakenforliggende årsaken til at mange føler seg utrygge. Han mener norske politikere og medier, i motsetning til Danmarks statsminister Mette Frederiksen, lider av berøringsangst.

– Absolutt! Det er helt åpenbart at innvandring er den direkte årsaken til problemene, men likevel tas det ikke på alvor. Jeg er redd vi må gjennomgå det samme som Sverige før det snur, men da er det også for sent.

Han definerer den største feilen i norsk integreringspolitikk de siste 30 årene som at man tok imot langt flere enn det var mulig å integrere.

– Vi skulle stanset all fluktrelatert innvandring fra andre verdensdeler for minst 20 år siden, sier han, og legger til at norsk lov «absolutt ikke» er sterk nok til å bekjempe parallellsamfunn, æreskultur og radikal islam.

København, Danmark. 20190307.
Sylvi Listhaug og Jon Engen-Helgheim på rundtur i Mjølnerparken i København.
Foto: Vidar Ruud / NTB

Krever danske tilstander

Når det gjelder den grove ungdomskriminaliteten, der barn ned i 12-årsalderen rekrutteres til granatangrep, mener Helgheim at systemet er bygget på en farlig naivitet.

– Vi har i praksis ikke straff for ungdom under 18 år, det er også årsaken til at gjengene rekrutterer hardt i denne gruppen, fastslår han.

Han krever at Norge ser til nabolandene og innfører både lukkede institusjoner for de yngste og dobling av straff i gjengsoner.

– Norge har hatt den største økningen i ungdomskriminalitet i hele Europa, og vi er også det eneste landet i Europa som ikke har lukkede institusjoner. Situasjonen er meget alvorlig.

Kritisk til § 185 og politiprioriteringer

Helgheim mener politiets omdiskuterte prioriteringer, der hatytringer etterforskes, mens grov vold henlegges, er et politisk ansvar.

– Politiet gjør stort sett det politikerne ber om. Flertallet har ønsket det slik det er i dag, så vi kan ikke klandre politiet. Dette er politikernes feil, sier han.

På spørsmål om kriminelle utlendinger slipper for lett unna i norske domstoler, er Helgheim klar.

– Norske lover og rettspraksis er grovt i utakt med folks rettsoppfatning. Kriminelle utlendinger, spesielt ungdommer, kan nærmest herje fritt uten å risikere noe som helst. De vet at vi er altfor naive til å sende dem ut av landet.

Han bekrefter også at han vil jobbe for å endre eller fjerne straffelovens § 185, den såkalte rasismeparagrafen.

– Ja, vi har flere eksempler på at denne paragrafen knebler ytringsfriheten, og den er jo også ment for å kneble ytringsfriheten.

Når det gjelder kriminalomsorgen, er Helgheim uenig i premisset om at norske fengsler er for komfortable.

– Vi har gode fengsler, og det er bra å satse på rehabilitering i fengsel. Problemet i dag er at vi nærmest har fjernet alle straffereaksjoner for ungdom, så selv ikke verstingene havner i fengsel.

Om grensekontrollen sier han at Norges problem er annerledes enn Storbritannias:

– Vårt problem er at det kommer altfor mange på lovlig vis.

Avslutningsvis, på spørsmål om medienes rolle, uttalte Helgheim at han er kritisk til politisk vinkling i pressen generelt.

– Jeg synes nyheter skal formidles uten noen som helst politisk vinkling, og her bommer de aller fleste, uansett hvor man skal definere dem.