Trykkefrihedsselskabets leder Aia Fog mener at entrismen – den strategiske, islamske infiltrasjonen av våre institusjoner – har fått fullt gjennomslag i Storbritannia, er dokumentert i Sverige – og er i ferd med å få fotfeste i Danmark. Det samme kan sies om Norge. Fog skriver:

«Det snakkes mye om islamisering, men langt mindre om det fenomenet som faktisk utgjør den mest effektive formen for islamisering: entrisme. Ordet kommer fra statsvitenskapen og betyr strategisk infiltrasjon av et samfunns institusjoner – innenfra og nedenfra – med sikte på å endre dem i en bestemt ideologisk retning. Der terroristen forsøker å bryte ned systemet med vold, søker entrismen å oppløse det i det stille – gjennom lojalitetsløfter, utnevnelser, komitéverv og politiske allianser. Det krever ikke bomber, bare tålmodighet, posisjoner og det rette språket om ‘inkludering’ og ‘mangfold’. Entrismen er derfor den langsomme, men langt farligere formen for jihad».

Hvis du vil forstå konsekvensene av entrisme, trenger du bare å se til Storbritannia. Gjennom flere tiår har en kombinasjon av berøringsangst og moralsk forvirring gjort landet til et skrekkeksempel på hvordan islamsk makt og normer kan flytte inn i statens og samfunnets kjerneinstitusjoner.

De muslimske grooming-gjengene som har voldtatt og misbrukt et enormt antall unge jenter i byer som Rotherham, Telford og Rochdale, ble i årevis beskyttet av myndighetenes taushet. Politiet, sosialtjenesten og mediene fryktet beskyldningen om rasisme mer enn urettferdigheten mot ofrene. Dette er entrisme i praksis: et system som er lammet av sin egen toleranse.

Sadiq Khan beskyldes for å dekke over bevis på voldtekts­gjenger i London

Muslimske ordførere i britiske byer, deriblant Sadiq Khan i London, prioriterer konsekvent identitetspolitikk og «inkludering» fremfor samhold og ytringsfrihet. Samtidig eksploderer knivkriminaliteten, og tilliten til politiet synker. Resultatet er en kulturell og institusjonell kapitulasjon, et universitetssystem der islamkritikk marginaliseres; og en offentlighet der ytringsfriheten ikke lenger er et prinsipp, men et forhandlingskort. Som Aia Fog påpeker:

«I Danmark er vi ikke der ennå – men vi er på vei dit. Og hvis politikerne fortsetter å lukke øynene, vil entrismen forandre institusjonene våre også her. Offentlige myndigheter vil bli mer opptatt av å unngå ‘krenkelser’ enn å forsvare ytringsfriheten. Politiet vil miste befolkningens tillit. Vitenskapen vil bli renset for stemmer som utfordrer islam. Entrisme er ikke en teori. Det er en realitet – dokumentert i Sverige, tydelig i Storbritannia og på vei inn i Danmark. Derfor må vi stille de ubehagelige spørsmålene nå: Hvordan kan vi forhindre at politisk islam får fotfeste i våre institusjoner? Og tør vi – som samfunn – si at demokratiet ikke er forpliktet til å begå selvmord i toleransens navn?»

Trykkefrihedsselskabet inviterte Naser Khader, Sameh Egyptson og Marianne Stidsen til å diskutere den snikende entrismen 10. november i Cepos’ lokaler i København. Marianne Stidsen, litteraturhistoriker, dr.phil. og forfatter av flere bøker, er kritisk til blant annet metoo-bevegelsen og aktivistisk forskning ved universitetene. Naser Khader er en profilert syrisk-dansk debattør, forfatter og tidligere medlem av Folketinget i flere perioder.

Det Muslimske Brorskapet har planer for Europa og USA

Sameh Egyptson er en egyptisk-svensk forsker og forfatter som kommer fra en koptisk-kristen familie i Egypt og har arabisk som morsmål, men som snakker godt svensk og engelsk. Han dokumenterer hvordan Det muslimske brorskapet, opprinnelig grunnlagt i Egypt i 1928 av Hassan al-Banna, har infiltrert Sverige.

I Lund ble han anklaget for vitenskapelig uredelighet og islamofobi for sin doktorgradsavhandling, som analyserer hvordan politisk islam manifesterer seg i Sverige og påvirker samfunnsstrukturer og ytringsfrihet. I oktober 2025 ble Egyptson endelig renvasket for alle anklager om vitenskapelig uredelighet, etter en kamp som varte i flere år.

Den nå advøde irakisk-norske forfatteren Walid al-Kubaisi har også dokumentert Det muslimske brorskapets mål om å islamisere vestlige land. Ironisk nok har de større frihet til å promotere sin agenda for å fremme sharialover i vestlige land enn i Midtøsten. I mange arabiske land blir Brorskapet mistrodd og motarbeidet, endog forbudt.

I nordiske land med generøse velferdsstater kan det til og med være mulig for islamske institusjoner og organisasjoner å få millioner av kroner i offentlige midler til å fremme sin agenda.

Marianne Stidsen påpekte hvordan spesielt akademiske miljøer på venstresiden gir grobunn for islamsk infiltrasjon. Dette er islams nyttige idioter, eller det Naser Khader har omtalt som «halal-hippier».

Sameh Egyptson dokumenterer i sitt arbeid hvordan personer med tilknytning til Det muslimske brorskapet har hatt stor suksess med å trenge seg inn i mange institusjoner og partier i Sverige og langsomt anvende dem til å fremme sine egne mål. Som i andre europeiske land er de særlig flinke til å påvirke sosialdemokratene og andre sosialistiske partier, men heller ikke Moderaterna er immune.

Hvis Egyptson sa noe som det kan stilles spørsmålstegn ved under debatten i København, så var det at han fortsatt forsøker å skille det han kaller islamisme eller politisk islam fra vanlig islam.

Etter å ha studert islam selv i snart tre tiår, bruker jeg knapt begreper som islamisme eller moderat islam lenger. Jeg har fortsatt ikke sett noen overbevisende bevis på nøyaktig hva som skiller islamisme fra vanlig islam. I beste fall finnes det en glidende skala, men ikke noe fast skille.