I vår vedtok Stortinget å skjerpe Norges klimamål til 70–75 prosents reduksjon i utslipp av klima­gasser fra referanse­nivået i 1990 allerede i 2035. Mange har stilt seg spørsmålet om hvordan dette målet skal nås, gitt at det ikke er lyktes å redusere utslipps­nivået med mer enn tolv prosent siden 1990. Det er 25 år, og frem til 2035 er det bare ti.

Men alt er ikke som det synes i den inter­nasjonale klima­politikk. I 2012 ble Norges klimamål i henhold til Kyoto-protokollen innskjerpet til en reduksjon på 16 % i 2020 i forhold til referanse­året 1990. I 2023 sendte Norge en rapport til FN om oppnåelse av klima­målene med den noe tungvinte tittelen «Status report as of December 2022, resubmitted in March 2023: Norway’s Eighth National Communication under the Framework Convention on Climate Change». I Tabell A3-11 på side 329 finner vi at Norges utslipp lå akkurat på klima­mål­streken hvert eneste år 2013–2020, etter kjøp av klima­kvoter (den røde streken i det vedlagte diagram).

Det er all grunn til å være imponert over presisjonen i den kvote­handelen som gjorde det mulig å oppfylle klima­målene. Eller er det kanskje slik at det skjer ting på papiret som ikke har en motsvarighet i virkelig­heten? Dessverre sier oven­nevnte ordrike publikasjon på flere hundre sider ingenting om hva slags kvoter dette er eller hvor de kommer fra, men ellers vet vi at de kom både fra EUs kvote­system og fra utviklings­land.

Ligger det i kortene at den enestående utslipps­reduksjon som skal finne sted de neste ti årene skal komme fra utviklings­land? Da er det grunn til å spørre hva dette dreier seg om. Disse landene har langt igjen til den leve­standard vi er vant med. Det viser seg blant annet i lave utslipp av kull­dioksid (CO₂) pr. capita. For å ta to eksempler; Brasil og Colombia hadde i 2024 utslipp av kull­dioksid fra energi på om lag to tonn pr. capita. Norge hadde nesten seks, som er lite for et rikt land; USA hadde mer enn tretten. Det er ikke opplagt at de har noe «utslipps­overskudd» å ta av.

En del av de klimakvoter Norge har kjøpt fra utlandet kommer fra det såkalte skog­initiativet. Dette går ut på å bevare regn­skogen i tropiske land. Dette initiativet får bred omtale i Klima- og miljø­departementets del av stats­budsjettet for 2026 (de direkte sitater i følgende tekst er tatt fra dette dokumentet). Om årsaken til avskogingen sies det følgende:

«Produksjon av landbruks­varer er den største driveren bak avskoging og konvertering av økosystemer, spesielt i tropene og subtropene. Dette er først og fremst knyttet til globalt omsatte produkter som kjøtt, skinn, soya, palmeolje, kakao, kaffe, gummi og tømmer. Ulovlig gull­graving er også et utbredt problem i flere skogland. Konvertering av økosystemer, slik som regnskog, for å få tilgang til mineraler til det grønne skiftet er dessuten økende. Å redusere etter­spørselen etter råvarer dyrket på nylig avskoget land, og å øke etter­spørselen etter de samme råvarene dyrket på bærekraftig vis, er sentralt i Klima- og skog­initiativet.»

Det bør ikke overraske noen at økt produksjon av matvarer krever mer areal. Hvor skal det arealet komme fra? Disse produktene dyrkes ikke på uproduktive stein­røyser i et koldt klima, men på steder hvor det vokser noe fra før og som må ryddes vekk for å få plass. Noe kan oppnås ved å intensivere bruken av ugress­midler og kunst­gjødsel på den mark som alt dyrkes, men disse stoffene brukes allerede intenst og kanskje på grensen av hva som er forsvarlig. I en verden med voksende befolkning og voksende velstand er det et åpenbart behov for mer matproduksjon. Det såkalte grønne skiftet krever en enorm økning av mineraler av ymse slag. Det bør da ikke overraske noen at det må åpnes nye gruver, og det kan jo bare skje hvor disse mineralene finnes under bakken, om det så vokser trær ovenpå eller ei.

Det er da ikke overraskende at avskoging har foregått i de fleste tropiske land i årevis. Dette er jo en viktig del av disse landenes økonomiske utvikling. Likevel har Norge og andre rike land som Tyskland og Storbritannia tatt det såkalte skog­initiativet som går ut på å stoppe eller endog reversere den. Man fristes til å si at disse landene overser sin egen historie. Har ikke de selv hogd ned en god porsjon av sine skoger for å gi plass til åkrer, beiteland, byer og motorveier? Og hva med bærekraften? Hvilken av de generasjoner vi har bak oss ønsker vi å bytte skjebne med?

Grunnen til at de rike land likevel driver denne utviklings­fiendtlige politikk, er strevet etter å redusere utslipp av kull­dioksid. Avskoging betyr at skogen tar opp mindre kull­dioksid fra atmosfæren. Dermed har man funnet på det genistrek at mindre avskoging i utviklings­land kan regnes som mindre utslipp i de rike land. Hvis Norge betaler Brasil for å redusere sin avskoging med x kubikk­meter, kan dette regnes som y tonn av reduserte kull­dioksid­utslipp i Norge.

Hvor pålitelige reglene for denne transaksjonen er får være en sak for seg; noen eksakt og pålitelig mekanisme er det neppe, men regler og prosedyrer finnes for alt de kan være verd. «Krevende» er et uttrykk som går igjen i departementets omtale av dette. Det sømmer seg med et diplomatisk sprog i en offentlig publikasjon. Den alminnelige leser får så bruke sin fantasi for å forestille seg hva det betyr i klartekst.

Det er ikke lett å finne ut hva klima­kvotene fra utviklings­land har kostet for Norge. I budsjett­forslaget for 2026 foreslås det 4,4 milliarder kroner for inter­nasjonalt klima­samarbeid. Meste­parten av dette går til skog­samarbeidet, men det dekker mer enn kjøp av klima­kvoter. En del av pengene går til å finansiere organisasjoner i utviklings­land med agendaer som passer for de rike landenes klima­politikk. De omtales konsekvent som «sivil­samfunn». I budsjett­forslaget nevnes at det kan bli behov for 15 milliarder kroner for å dekke kjøp av klima­kvoter i utlandet for årene frem til 2030, i tillegg til det som klima­samarbeidet med EU bidrar med.

Hva har så skoginitiativet oppnådd, i tillegg til utslipps­kvoter som de rike land kan bokføre mot det de har forpliktet seg til i Paris-avtalen? Tilsyne­latende ikke så veldig meget. I budsjett­forslaget leser vi følgende:

«Ifølge analysene til den uavhengige sivil­samfunns­organisasjonen Global Forest Watch var globalt tap av tropisk primærskog på sitt høyeste noensinne i 2024. Skogtapet samlet sett var betydelig over nivået sammen­lignet med de siste 4-5 årene. Dette skyldes en stor økning av skog­branner, særlig i Latin-Amerika. En stor del av brannene var påsatte.»

Kanskje kan man trøste seg med at uten skog­initiativet hadde avskogingen vært enda mer omfattende. Siden 2015 har seks land i Afrika på initiativ fra Norge vært inkludert i skog­samarbeid med rike land: de to Kongo-republikkene, Gabon, Kamerun, Den sentral­afrikanske republikk, samt Ekvatorial-Guinea. I de tre først­nevnte landene økte avskogingen fra 2023 til 2024. Det må antas at samarbeidet med disse landene er «krevende», som det heter i budsjett­forslaget.

I tillegg til skoginitiativet inngår det forskjellige «grønne» tiltak i det inter­nasjonale klima­samarbeidet. Budsjett­forslaget nevner støtte til grønn energi i Benin, Zambia, Indonesia, Marokko og Senegal. I Usbekistan er det kjøpt klima­kvoter som begrunnes i avvikling av subsidier til fossile brensler. Også samarbeidet med disse landene er sann­synlig­vis «krevende.»

Det får være vår trøst at de klima­kvotene Norge har kjøpt fra tropiske strøk, har vært billigere enn hva det hadde kostet i kroner og ubehag å ta disse utslipps­reduksjonene her hjemme. Virkningen på avskogingen synes usikker, og konsekvensene for verdens klima er uansett ubetydelige.

Rögnvaldur Hannesson er professor emeritus ved Norges Handels­høyskole (NHH).

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som ebok.