En 16-åring blir voldtatt på vei hjem fra jobb. En 30 år gammel mann blir banket opp av en mobb på T-banen. En 12 år gammel jente blir torturert og myrdet i en leilighet. Tre småjenter blir drept på en danseskole.

Bak hver av disse forbrytelsene står ikke bare utlendinger, men et helt apparat av myndigheter som har valgt side. Og det er ikke ofrenes side. Den uhørt brutale volden begått av utlendinger motsvares av myndighetenes fatale svikt.

Tusenvis av saker kunne vært nevnt. La oss bare holde oss til tre aktuelle saker.

Voldtekt måles i minutter

I fjor gikk 16 år gamle Meya Åberg gjennom en gangtunnel i Skellefteå i Nord-Sverige. Hun hadde nettopp avsluttet skiftet sitt på McDonald’s og mistet bussen.

I tunnelen blir hun overfalt og voldtatt av den 18 år gamle eritreiske migranten Yazied Mohamed. Meya dropper ut av skolen og oppholder seg for det meste hjemme. Den en gang så glade skolejenta er så traumatisert at hun ikke tør å gå på gaten. Se den gripende videoen med den ødelagte jenta.

Det er nettopp falt dom i saken. Mohamed dømmes til tre års fengsel. Påtalemyndigheten krever utvisning, men Hovrätten for Övre Norrland lagmannsrett avviser det.

Begrunnelsen? Mohamed har flyktningstatus, og utvisning krever «et særlig alvorlig lovbrudd». Retten skriver:

«På bakgrunn av det aktuelle lovbruddets art og varighet mener lagmannsretten at selv om lovbruddet er alvorlig, er det ikke et særlig alvorlig lovbrudd som berettiger en utvisning.»

Legg merke til begrunnelsen: Varighet. Så voldtekten varte altså ikke lenge nok.

Fire dommere stemte for å la Mohamed få bli i Sverige. Én enkelt dommer – Sammy Lie fra Sverigedemokraterna – stemte imot:

«I motsetning til flertallet mener jeg at dette er et særlig alvorlig lovbrudd, og at det utgjør en alvorlig risiko å la Yazied Mohamed få bli i Sverige.»

Han ble nedstemt.

Meya går jevnlig i terapi, ødelagt for livet. «Jeg vil si at jeg hater ham, og at han har ødelagt meg», sier hun, og oppfordrer andre til å snakke åpent om overgrep.

Loven tier for barn

Tidligere samme måned ble en 30 år gammel mann angrepet på Rådhuspladsens T-banestasjon i København av minst ni ungdommer med opprinnelse fra Midtøsten. Han ble slått med en flaske, sparket, og de trampet på hodet hans. Nok et offer som vil leve med traumer resten av livet.

Politiet etterlyser seks gjerningsmenn med utenlandsk bakgrunn. Men bare en 14-åring melder seg selv. Han får en samtale med politiet. Deretter kan han dra hjem igjen, for han er under den kriminelle lavalder.

Socialdemokratiets integreringsspolitiske talsperson Frederik Vad kaller det «dominansatferd med røtter i Stor-Midtøsten» og «noe av det feigeste jeg kan tenke meg».

Frykt for rasismeanklager fører til drap

Sommeren 2024 går 17-åringen inn på en danseskole i den engelske byen Southport. Han dreper tre små jenter. Aktuelle høringer viser at det var en katastrofe som bare ventet på å skje.

Rudakubana hadde en sterk følelse av hat, hevn og jihad. Han tok med seg kniver på skolen og hadde betrodd en telefonrådgiver at han ønsket å drepe en annen elev.

Rektor Joanne Hodson kjente faren hans. I et møte med Rudakubana og foreldrene hans spurte hun hvorfor han hadde med seg kniv på skolen. «Han så meg rett inn i øynene og sa: ‘for å bruke den’.»

Foreldrene reagerte ikke. De ble ikke sinte, de sa ikke noe til ham.

Hodson skrev en evaluering til sosialkontoret. Hun beskrev ham som «ondartet». Han var «kald og beregnende». Men skoleledelsen tvang henne til å endre ordlyden. Under høringen forklarte Hodson hvorfor:

«Jeg fikk også beskjed om at jeg bare oppfattet ham som en trussel fordi ‘han var en svart gutt med kniv’. Med andre ord: Jeg profilerte ham etnisk. Det fikk meg til å holde kjeft.»

Tre ganger rapporterte hun ham til antiterrorberedskapen MI5. Tre ganger fikk hun beskjed om at han ikke hadde «et ideologisk eller annet ekstremt mål».

Senere drepte han tre småjenter.

DØMT: Axel Rudakubana (18) drepte tre små jenter og skadet alvorlig åtte barn og voksne på et dansestudio i Southport. Nå er han dømt til 52 års fengsel. Foto: Merseyside Police.

Torturdrapet på Lola

12 år gamle Lola var på vei hjem fra skolen i en forstad til Paris. Hun ble lokket inn i en leilighet. Der beordret den 27 år gamle algeriske kvinnen Dahbia Benkired Lola til å kle av seg og gå inn i dusjen. Hun forgrep seg seksuelt på jenta og «dunket hodet hennes mot dusjveggen».

Deretter teipet hun Lolas hender, føtter og munn. Hun stakk henne minst 38 ganger med en kniv. Hun skar delvis hodet hennes av.

Etter flere minutters smertefull dødskamp døde Lola av kvelning på grunn av teipen.

Benkireds studentvisum var utløpt. Hun hadde ikke lov til å være i Frankrike i det hele tatt. Dét kostet den lille jenta livet.

Lolas far døde i februar 2024 – «av sorg, knust av sine demoner», som moren Delphine Daviet forklarte det.

Sist fredag dømte en fransk domstol Dahbia Benkired til livsvarig fengsel uten mulighet for prøveløslatelse – den strengeste straffen i fransk lov. Hun er den første kvinnen som har fått denne dommen.

Her reagerer domstolene i det minste med en streng straff. Ellers er kjennetegnene ved alle disse sakene og tusenvis av andre at myndighetene svikter fullstendig fatalt.

Systemets firedoble svikt

Hele fire instanser svikter.

Domstolene har funnet opp en ny måleenhet: voldtektens varighet. De beskytter gjerningsmannens «rettigheter» fremfor offerets sikkerhet. De sender barn hjem med en rådgivningstime etter at de har begått grov vold.

I flere tiår har politikerne tillatt masseinnvandring og ofret sine egne befolkninger. De har gjort europeiske byer til eksperimentelle sentre for multikulturalisme, med andres barn som forsøkskaniner.

Sosialtjenesten er lammet av frykt. Frykten for å bli kalt rasist får myndighetene til å holde kjeft. Akkurat som det skjedde med voldtektene av jenter i den beryktede Rotherham-saken.

Og innbyggerne selv? De fleste er fortsatt tause. De stemmer på de samme politikerne. De er redde for å si ifra, redde for å miste jobb, venner og omdømme.

Feighet blir politikk

Alle disse tragediene hadde én ting til felles: De kunne ha vært forhindret. Med utvisninger, lange straffer, hjemsendelser, med mot til å snakke ærlig, og med å gjøre slutt på innvandringen fra land der gjerningsmennene ofte kommer fra – Afrika, det utvidede Midtøsten og muslimske land generelt.

Men i stedet har Europa valgt feigheten. Forræderiet.

Meya Åberg går i terapi. Lolas far har dødd av sorg. Tre småjenter i Southport får aldri sjansen til å vokse opp. En 30 år gammel mann i København bærer på arrene etter et overfall fra en gruppe avstumpede psykopater.

Og gjerningsmennene? Én fikk en rådgivningssamtale. Én fikk lov til å bli i landet. Én ble aldri stilt for en dommer før det var for sent.

Bare i Frankrike ble lovbryteren – som ikke burde ha vært i landet i det hele tatt – idømt en streng straff.

Kjøp Christopher Caldwells «Betraktninger over revolusjonen i Europa – innvandring, islam og Vesten» fra Document Forlag her.