I et viralt innlegg i sosiale medier går den nyvalgte stortingsrepresentanten Tor Mikkel Wara til angrep på regjeringen for en hodeløs klimapolitikk. Han mener at ingen lenger er i stand til å bruke en kalkulator.

Etter 32 år utenfor Stortinget er Tor Mikkel Wara på ny innvalgt som fast representant. Det første innlegget brukte han på å gå til frontalangrep på de nye klimamålene – som ingen i regjeringen har regnet på kostnadene for:

I finansminister Jens Stoltenbergs bok fra 2016 advarer han mot det miljøindustrielle kompleks, som består av en allianse av industri, næringsorganisasjoner og miljøbevegelse som er på jakt etter fellesskapets penger.

Støre-regjeringen har vært en fest for det miljøindustrielle komplekset. Aldri har det vært så lett å få tak i penger, og ingen bremser har vært satt på. Det er interessant at man nå ikke engang vil vite hva kostnadene er. Vi har vedtatt et nytt klimamål, som man ikke oppgir hva koster, og når vi spør, får vi ikke svar.

Wara påpekte i innlegget at selv om man bare kjøpte kvoter utenlands, og ikke gjorde noe som helst kutt i Norge, ville kostnaden blitt 35 milliarder kroner årlig. Men det er ingen som vet den nøyaktige summen. Han tar frem flere eksempler, og regner seg frem til at det kan koste flere hundre milliarder kroner i året i form av avgifter, økte kostnader og direkte subsidier.

Spesielt gikk Wara til angrep på lobbyister, som han humoristisk påpeker at han har litt erfaring med å være.

Når man ikke setter frem krav om hva det koster, ja, så åpner man for det miljøindustrielle kompleks, og man åpner opp for lobbyistene og de grønne flosklene. Lobbyister vet jeg jo litt om, så jeg har en slags idé om hvordan argumentene vil komme, og jeg skal oversette hva det betyr: Dersom lobbyistene sier at dette er lønnsomt på sikt, betyr det at det er ulønnsomt, og de trenger subsidier, dersom de sier at vi ikke har råd til å la være, betyr det at det er svært ulønnsomt, og de trenger store subsidier, og dersom de sier at Norge må være et foregangsland, er kostnadene ekstreme, og man trenger monstersubsidier.

Han påpeker at det minner mye om innvandringsdebatten, hvor det heller ikke var noen som ville vite hvor mye ulike tiltak kostet. Men at det til syvende og sist kom frem.

Jeg hater å krasje en fest, men det kan jo hende at det er nødvendig. Den klimafesten som vi har hatt nå, er dominert av sinnelagsetikere, hvor man overgår hverandre i moralske besvergelser. Alle emosjonelle utbrudd er tillatt, og ingen grønn fetisj er for sær. Det eneste som ikke finnes, er en kalkulator. Så med fare for å krasje festen tenker jeg at Fremskrittspartiet skal ta frem kalkulatoren.