Keir Starmers avgang som britisk statsminister bortforklares av NRK og Dagens Næringsliv. De konkluderer med at misnøyen som gjorde at Starmer til slutt trakk seg, skyldes svekket økonomi som følge av Brexit.

Dermed unngår de å nevne de reelle årsakene til den omfattende misnøyen, et fenomen som på ingen måte er begrenset til Storbritannia.

Da Storbritannias statsminister Keir Starmer annonserte sin avgang, var det norske statseide medieoligopolet NRK tidlig ute med å konkludere om hvorfor.

NRK-korrespondent Gry Blekastad Almås fikk hjelp av Dagens Næringslivs kommentator Kjetil Wiedswang. Misnøyen som førte til Starmers avgang, og som har utløst en palassrevolusjon i det britiske arbeiderpartiet Labour, har ingenting med Starmer å gjøre, skal vi tro disse to. Det handler om at britisk økonomi har svekket seg som følge av Brexit, og at Starmer uforskyldt har måttet ta konsekvensen av denne ulykksalige tilstanden. Dette budskapet ble servert i beste sendetid.

Dysfunksjonell innvandringspolitikk og klimapolitikk

Det de lot være å nevne, er den voldsomme migrasjonen, som har kommet helt ut av kontroll, og som har utløst voldsomme protester over hele Storbritannia. De nevnte heller ikke klimapolitikken, der målet om nullutslippssamfunnet alltid trumfer energisikkerheten, slik at prisene, ikke bare på energi, går til værs.

Og de nevnte selvsagt ikke de store protestene under slagord som «Stop the boats» og opptøyene i kjølvannet av alvorlige voldsepisoder som knivangrepet i Belfast eller knivdrapet på Henry Nowak i Southampton, der den unge mannen blødde i hjel i politiets varetekt. Disse episodene er ikke enestående, men føyer seg inn i et mønster som har fått ellers sindige briter til å ta til gatene, der de blir stemplet som «høyreekstremister» av blant annet korrespondent Blekastad Almås.

De nevnte ikke at stadig flere briter snakker om todelt rettspraksis, der majoritetsbefolkningen blir diskriminert. Ei heller at Storbritannia er det vestlige landet der flest mennesker er fengslet eller bøtelagt for ytringer i sosiale medier.

Overgrepsskandalene

De snakket heller ikke om Starmers og Labours ignoranse overfor de landsomfattende overgrepene, der pakistanske menn har misbrukt unge britiske jenter fra typiske arbeiderklassestrøk, i et omfang uten sidestykke i historien.

Hundretusenvis av jenter tidlig i tenårene skal ha blitt utnyttet, misbrukt, voldtatt og til og med drept over en periode på 20–30 år. Disse organiserte overgrepene har skjedd i typiske valgdistrikter der Labour har sittet med makten. Ignoransen har vært drevet av valgoppslutning og frykt for rasismestempel.

Men fremfor alt unnlot de å nevne at den sviktende tilliten til myndighetene ikke bare skjer i Storbritannia, men er et vesteuropeisk fenomen. Lignende misnøye er sporbar også i Norge, av de samme årsakene som i Storbritannia og ellers, der stikkordene er en dysfunksjonell innvandringspolitikk og ditto klimapolitikk. Stadig flere mener at Vest-Europa har vært på feil kurs siden Berlinmurens fall.

Overveldende mistillit til vesteuropeiske regjeringer

Følgende tabell viser Statistas oversikt over ulike regjeringssjefer rangert etter popularitet og misnøye.

Tabellen inkluderer politiske ledere i land der offisielle meningsmålinger er tillatt og gjennomførbare. Kina, Russland og Iran er selvsagt ikke med i oversikten. Men den gir en pekepinn på hvor skoen trykker.

Pressens unnlatelser

En tydelig konklusjon fra statistikken er at alle vesteuropeiske ledere, med unntak av Guy Parmelin i Sveits, er mislikt i sine respektive hjemland. Med unntak av den svenske statsministeren Ulf Kristersson og den spanske statsministeren Pedro Sanchez, sistnevnte like upopulær som president Trump, er alle vesteuropeiske regjeringssjefer vesentlig mer upopulære enn Trump. Men pressen fortier dette.

Helt på bunnen finner vi den franske presidenten, Emmanuel Macron, som befinner seg på et historisk lavmål på meningsmålingene med kun 18 prosents oppslutning, mens 75 prosent av franskmennene vil ha ham vekk, noe som formodentlig skjer etter presidentvalget neste år. Statsminister Jonas Gahr Støre, som selv sliter tungt på Statistas oversikt, inngikk nylig en strategisk forsvarsallianse med Macron. Hva den konkret går ut på, vet bare Støre og Macron.

Mens norsk presse stadig forteller oss hvor upopulær president Donald Trump er, viser Statista at han er mer enn dobbelt så populær blant amerikanerne som hva Macron og kansler Friedrich Merz er i sine respektive hjemland.

Målingen som oppsummerer aprilmålingene, viser at hele 65 prosent av britene er misfornøyd med Keir Starmer. Trolig har misnøyen økt, ettersom det tok litt tid fra presset om å gå av begynte, til han faktisk gikk av.

Beveger vi oss opp i den øvre delen av tabellen, viser det seg at den argentinske presidenten, Javier Milei, som gjennomfører dyptgripende og smertefulle reformer etter hundre år med vanstyre, mottar 48 prosent støtte, kontra 49 prosent misnøye, noe som er en svært god måling sammenlignet med statusen til noen av hans vesteuropeiske kolleger. Document har lett etter positiv omtale av Milei i norsk presse. Resultatet er lik null.

En klok mann har sagt at fake news ikke nødvendigvis handler om direkte feilaktige gjengivelser av fakta, men som oftest om unnlatelser.