Keir Starmer var tydelig rørt da han kunngjorde sin avgang som britisk statsminister. Da han til slutt nevnte kona og barna, brøt stemmen hans. Det var et avslørende øyeblikk. Ikke fordi det er upassende å bli rørt ved tanken på familien sin, men fordi det var det eneste punktet som rørte ham for alvor. Ikke da han snakket om landet og embetet. Starmer holdt masken – helt til masken ikke lenger var nødvendig.

Starmer etterlater seg et Storbritannia i dyp krise. Nå venter Andy Burnham. I partiet er stemningen nærmest euforisk. Endelig en folkelig mann som kan snakke med arbeiderklassen. Endelig en som ikke ser ut som en robot i dress.

Men det vil ikke endre noe som helst. For feildiagnosen er den samme som alltid, og Burnham er av samme politiske støpning. Oxbridge-utdannet, oppvokst i Blair-æraens Labour, teknokratisk og globalistisk i sin grunnholdning. Han er progressiv på alle kulturelle fronter, der Labour i årevis har fjernet seg fra den velgerbasen partiet en gang representerte.

Tillitskrisen mellom folket og eliten blir ikke løst, og dermed heller ikke den bunnløse sumpen av innvandring, kriminalitet, islamisering, woke og annen bullshit som ødelegger landet.

Opprøret er ikke irrasjonelt

For å forstå hva som virkelig foregår i Storbritannia, er det nødvendig å se på de millioner av velgere som har vendt ryggen til de tradisjonelle partiene, særlig Labour. Ifølge en undersøkelse fra National Centre for Social Research er ikke de som støtter Reform, frustrert og irrasjonell pøbel som protesterer fra samfunnets bunn, slik den politiske klassen ynder å forestille seg, en

Tvert imot. Det er arbeidere, håndverkere og selvstendig næringsdrivende. Mennesker med røtter i lokalsamfunnet, preget av ansvarlighet og forpliktelser overfor andre enn seg selv.

Den politiske klassen har en enkel forklaring på opprøret: Folk er dumme. Det er en forklaring som har den fordelen at den ikke krever selvransakelse.

Det er heller ikke primært økonomisk misnøye som driver disse velgerne. Det er kulturelle og verdipolitiske holdninger. Også derfor er Brexit overhodet ingen god forklaring på tillitskrisen.

Folk ønsker kontroll over grensene og mindre innvandring. De mener at venstresidens identitetspolitikk har løpt løpsk, og de opplever at deres nasjonale identitet og felles kultur er under press fra demografiske endringer, en aggressiv woke-ideologi og en politisk klasse som ikke representerer dem.

Det er med andre ord et velbegrunnet kulturelt opprør mot et politisk establishment som i flere tiår har styrt i én retning, mens flertallet av befolkningen har ønsket en annen.

Den store hykleriet

Henry Nowak-saken illustrerer dette bedre enn noen statistikk. En ung brite døde i politiets varetekt mens han gjentok ordene «I can’t breathe», nøyaktig de samme ordene som George Floyd ytret i Minneapolis i 2020. Men reaksjonen fra den politiske klassen var diametralt motsatt.

Da Floyd døde, oppfordret britiske politikere på tvers av partiene til vrede, til demonstrasjoner og til systemomfattende endringer. Keir Starmer erklærte at Floyds død burde være «en katalysator for forandring» i Storbritannia. Sadiq Khan sa at den «med rette» hadde utløst raseri over hele verden. Parlamentsmedlemmer knelte, og institusjonene bøyde seg.

Da Nowak døde, var budskapet et annet. Nigel Farage tok opp spørsmålet om antihvit rasisme i politiet og myndighetene, og ble utskjelt av Starmer.

Det bemerkelsesverdige er at den dagen Starmer sto i parlamentet og avviste at folk med annen hudfarge blir behandlet bedre enn innfødte briter, erkjente landets øverste politiledere i The Times at de var i ferd med å gjennomgå retningslinjer for hvorvidt politibetjenter bør behandle etniske minoriteter annerledes enn andre borgere.

Kløften vokser

Den grunnleggende kløften mellom folket og eliten lukkes ikke ved å bytte ut én teknokrat med en annen.

Starmers tårer var ekte nok, for de handlet om ham selv. De burde ha handlet om det landet han fikk muligheten til å forandre, men som han i stedet sviktet.

Starmer var frem til sin avgang den verste av lederne som for tiden sitter ved makten i Vesten. Det er bra at han er borte. Men det vil ikke løse Storbritannias enorme problemer.