Åpningslinjen i Det kommunistiske manifest  – «det går et spøkelse gjennom Europa – kommunismens spøkelse» passer i dag på et helt annet spøkelse: «ytre høyre». Venstresiden har bevist sin mediale makt ved å stemple et fenomen som springer ut av materielle og kulturelle forhold – resultat av venstresidens politikk – som fascismens gjenkomst. Men nå biter ikke propagandaen lenger.

Brunbeisingen holder bare et stykke på vei og viser allerede tegn på å bryte sammen.

En artikkel av NTBs Europa-korrespondent Bibiana Piene viser at noe er på glid. «Ytre høyre» er i ferd med å bli anerkjent i kraft av sin vekst og innflytelse. Den boikott som CDU/SPD praktiserer i Tyskland, kommer ikke til å holde.

Eksperter: Ytre høyres frammarsj vil forandre europeisk politikk

Dette er en oppsiktsvekkende innsikt. Forandre vil nettopp si at de får innflytelse. Nå erkjenner man i det minste realitetene:Ytre høyre-vinden feier ikke bare over Europa, den er i ferd med å feste grepet. Europeisk politikk kan endre seg mer enn på hundre år, mener analytikere.

Hundre år? Det er store ord. Da er vi tilbake i mellomkrigstiden, og da aner vi at det ligger skremsler på lur.

– Det er et politisk skifte på gang i Europa nå, helt utvilsomt. Det kan få stor betydning for hvordan EU og Europa innretter seg. Å tro noe annet er naivt, sier idéhistoriker og Europa-kjenner Tarjei Skirbekk til NTB.

I Brussel nikker Janis Emmanouilidis gjenkjennende til utsagnet. Han leder forskningsarbeidet ved tankesmia European Policy Centre (EPF).

– Dette påvirker allerede EU, sier forskningsdirektøren til NTB.

I hele 7 av 27 medlemsland sitter det nye høyre – som er et mer presist begrep – allerede ved makten: Italia, Ungarn, Tsjekkia, Belgia, Finland, Slovakia og Kroatia.

De vil ha større nasjonal kontroll. Det utløsende har vært innvandring, klima, kriminalitet og dyrtid.

Hovedforklaringen på fremveksten av det nye høyre er at venstresiden har sluttet å forsvare den lille mann. Men dette er en erkjennelse som sitter for langt inne for venstresiden. Det er nok å se til USA, så ser man hvor tungt det er for Demokratene å ta dette inn over seg. I stedet faller de tilbake på 1960-årenes opprør. Men dét har ikke vanlige folk hverken tålmodighet til eller forståelse for. De sliter for å klare seg.

De som betales av George Soros og Ried Hoffman for å demonstrere og vandalisere, trenger ikke bekymre seg. De har nå også arbeidstid: Etter to timer forsvant No Kings-demonstrantene i New York som på et gitt signal.

Emmanouilidis beskriver utviklingen som en snøball som har begynt å rulle nedover en bratt skråning. Den vil være vanskelig å stoppe.

– Jeg frykter at det er store sjanser for at ytre høyre vil ta makten i flere nøkkelland i EU, sier han og ramser opp Tyskland, Frankrike og Polen.

– Det vil bli en svær utfordring for EU. Det disse partiene har til felles, er jo at de vil uthule EU og overføre mer makt til nasjonalstatene, påpeker han.

Hvis man definerer gjenvinning av nasjonal suverenitet som «uthuling», flagger man hvor man står. Da er det en sterk overnasjonal union man vil ha. Men det vil ikke europeerne. Hvis man maler dem med brun pensel for å utskamme dem, varer det en stund, men ikke i all evighet.

Bibiana Piene synger den offisielle ortodoksis pris. Og det er ikke dén EU står for:

EU er tuftet på liberale verdier som menneskerettigheter og ytringsfrihet. Hovedideen er at man i fellesskap kan gjøre mer, for eksempel når det gjelder å få ned klimautslipp.

Selv når EU tar en totalitær vending, fortsetter journalistene å gjenta de samme slagordene.

EU har i virkeligheten gått til krig mot opplysningsverdiene. Dét er en kamp de kommer til å tape.

NTB siterer Laurenz Guenther fra Toulouse School of Economics:

– Den massive framgangen av høyreorientert populisme er et fenomen man ser meget sjelden i politikken. Dette er et virkelig transformerende øyeblikk, sier han til Politiken.

Men Piene vet enten ikke hvem Guenther er, eller hun vil ikke sitere hans forskning. Det har derimot Kasper Størving gjort for Document.dk:

Den tyske statsviteren Laurenz Guenthers banebrytende studie «Political Representation Gaps and Populism» dokumenterer den avgrunnsdype kløften mellom parlamentarikere og velgere i europeiske demokratier i kulturelle spørsmål.

Europeiske parlamentarikere svever i sin egen politiske atmosfære, langt fra jordens tyngdekraft. I gjennomsnitt er de mer kulturelt liberale enn den gjennomsnittlige velger. Det er ikke marginale forskjeller vi snakker om, men fundamentale holdningsforskjeller som går på tvers av nesten alle land og partier.

Tallene fra undersøkelsen tegner et bilde som burde få de fleste politikere til å revurdere sitt kall som «folkets tjener». Her åpenbares en politisk Grand Canyon mellom folkevalgte og folk – en Grand Canyon som utvides dag for dag.

Den gigantiske kløften mellom politikere og velgere er nå dokumentert

Grusomme forbrytelser som den om skjebnen til 12 år gamle Lola i Paris forandrer opinionen. Når Daily Mail har en fyldig dekning av rettssaken, hjelper det ikke at norske medier boikotter å dekke den. Det siver inn. Det finnes lignende saker i alle vesteuropeiske land, også i Norge, og alle vet hva de handler om.

Fremskrittspartiet får én sjanse, og hvis de ikke tar den, vil de spille seg selv ut over sidelinjen.

Dansk Folkeparti er i ferd med å forstå og gripe den historiske sjansen. Skal man få tillit, må man vise mot: at man tør å lede. Hvorfor er man ellers i politikken?

De fleste forskere er systemlojale og gulper bare opp det makta liker å høre.

NUPI-forsker Øyvind Svendsen mener at EU nå trues innenfra.

– EUs framtid er mer usikker enn på lenge, skriver han i den blodferske boka «Fellesskap i fare».

Svendsen peker på at høyredreiningen, både i medlemslandene og ikke minst i EU-parlamentet, blant annet utfordrer EUs evne til å fatte beslutninger. I stedet blir frontene steilere.

Først fører man en politikk som polariserer og segregerer, så legger man skylden på partiene som reagerer på politikken. Det er grenser for hvor lenge man kan dra dét kortet.

Tarjei Skirbekk tenker annerledes:

I fjor ga Tarjei Skirbekk ut boka «Politisk oppbrudd?», om de moderate folkepartienes fall i Europa. Disse partiene, som fram til nå har hatt makten, har spilt fallitt, mener han.

– Det folk helt grunnleggende ønsker seg, er trygghet. Men det har disse partiene ikke greid å innfri, sier han.

Det er særlig to ting som driver folk i armene på ytre høyre-partiene, ifølge Skirbekk: Høy innvandring og dyrtid. Mange fra arbeiderklassen har blitt skubbet ut fra arbeidslivet og over i prekariatet, mens middelklassen har skrumpet inn.

Høy inflasjon, høye energipriser og lav økonomisk vekst forsterker problemene.

– De store partiene ser ikke ut til å ha tatt inn over seg alvoret i det som mange mennesker står i, sier Skirbekk.

«De store folkepartienes» fall er tabu i norsk politisk ordskifte, selv om det nå er høyaktuelt for Høyres del. Turen har ennå ikke kommet til Ap, men den kommer. Venstresiden fragmenterer.

Språket er viktig: Eliten har drevet folk i armene på det nye høyre.

De som sitter med makten i dag, har sprunget ut av et fenomen som på 1960-tallet ble kalt the new left. Men når venstresiden får konkurranse, klarer de ikke gjendrive motstanderen med argumenter; isteden tyr de til brunbeising.

Det sier alt om eliten og dens røtter. De er grunnleggende anti-demokratiske.

Derfor forsøker de seg nå, ved hjelp av algoritmer og fullmaktslover, å skape et orwellsk samfunn, til tross for at det nye venstre på 1950-60-tallet ble skapt nettopp som en reaksjon på overvåking og unntakslover.

Dagens høyrepartier skulle selvsagt hete «det nye høyre». Det spiller innenfor det demokratiske systemet. De følger spillereglene. Men det gjør ikke dagens maktpartier. De innfører unntakslover og overvåking.

Valget er egentlig ganske enkelt når man skjærer igjennom skodda.

Derfor er veksten i det nye høyre et sunnhetstegn.