Nok en gang har det norske godhetsregimet vist sitt sanne ansikt. Sivilombudet har avdekket en «skandale»: En ungdomskriminell har måttet ligge på et betonggulv. En annen har fått klærne sine klippet av under en visitasjon.

FO-leder Marianne Solberg «mangler ord» og kaller behandlingen «tortur» i en artikkel i Dagsavisen.

Man skulle nesten tro det var snakk om uskyldige ofre, og ikke om gjerningspersoner involvert i en voldsbølge som terroriserer landet.

Disse «barna» er ikke barn

La oss være krystallklare på hvem vi snakker om: De «barna» Marianne Solberg er så dypt bekymret for, er ikke guttunger som har stjålet et eple. Dette er unge menn som politiet knytter til granatangrep, knivstikkinger og organisert gjengkriminalitet. Dette er den nye generasjonen kriminelle som er rekruttert via sosiale medier for å utføre voldsoppdrag.

Vi snakker om ungdommer som er så farlige at fengselet selv, i ren desperasjon, ber om at de tvangsinnlegges i psykiatrien – uten at fengselets bønn blir hørt.

Men i Sivilombudets og FOs forvrengte verden er det disse gjerningspersonene som er de virkelige ofrene. Det er «krenkende» at en ungdom som angivelig var suicidal og en fare for seg selv, blir fratatt klærne, slik at han ikke kan henge seg i dem. At han lå naken på et betonggulv i 14 timer, er kanskje ikke ideelt, men hva er alternativet Sivilombudet ser for seg?

At han skulle fått beholde tau, belte og klær, slik at vaktene kunne funnet ham død neste morgen?

Problemet er at disse «barna» ikke er barn i den forstand champagne-sosialistene i Oslo vil ha det til. De er hardbarkede kriminelle aktører. De forstår ikke språket til en sosionom fra Fellesorganisasjonen. De forstår ikke «dialog» eller «forebygging».

Det eneste språket som trenger igjennom, er språket til Willy Haugli: Konsekvens. Hardt mot hardt.

Tiden for naivitet er forbi

Marianne Solberg er bekymret for at disse ungdommene, som hun påstår er «traumatiserte», mister tilliten til samfunnet. Hva med samfunnets tillit til dem? Hva med tilliten til et rettsvesen som er mer opptatt av komforten til en gjerningsmann enn av tryggheten til vanlige folk?

Hun mangler ord, sier hun. Dét gjør jeg også. Jeg mangler ord for en slik bunnløs naivitet.

Regjeringens svar er like patetisk. Justisministeren kaller det «uakseptabelt» og lover mer penger til bemanning. Det er det samme tomme pratet vi hører hver gang. Det vi trenger, er ikke flere sosionomer som skal holde kriminelle i hånden. Vi trenger en total omlegging av kriminalomsorgen for denne gruppen. Vi trenger institusjoner som er lukkede, ikke bare i navnet, men i praksis. Vi trenger et system som slutter å behandle drapsmenn og granatkastere som «sårbare barn», og som begynner å behandle dem som det de er: en alvorlig trussel mot samfunnssikkerheten.

Silkehanskene må nå byttes ut med boksehansker.