Jeg har hatt en viss sans for Jens Stoltenberg og hans uhøytidelige form, samt hans mer praktiske og pragmatiske tilnærming til norsk politikk som statsminister. Han har søkt kompromisser og brede forlik heller enn konfrontasjon og konflikt. Og han har kommet langt med det. Det skal ikke holdes mot ham.

Og som norsk nordmann har jeg vært ikke bare litt stolt over hvordan han turnerte rollen som generalsekretær i NATO. Det har ikke vært noen enkel oppgave i en særdeles vanskelig og turbulent skjebnetid for alliansen. En diplomatisk bragd, vil jeg si. Og god omdømmebygging for Norge.

Men hans åpenbart grenseløse beundring for Angela Merkel og Joe Biden, og hans like åpenbart bedragerske forhold til Donald Trump, har jeg lite til overs for. Og mens han har håndtert det presserende behovet for å holde alliansen samlet i en vanskelig tid, har han ikke utrettet mye for å utvikle mer langsiktige strategier som kan tilpasse NATO til den nye tiden vi er inne i.

Stoltenberg er mer en byråkrat enn en geopolitisk tenker og sikkerhetspolitisk strateg av noe format. Hans teknokratiske tilnærming til politikk har samtidig gjort ham nokså konturløs, kjedelig og grå.

En spør seg: Er han bare another talking head, en puppet on a string for amerikanerne, som er dem som i realiteten styrer NATO? Og en spør seg hva det er som driver den mannen?

Er han en som er mest opptatt av å gjøre en god figur og ivareta egne interesser? En som har funnet politikken som karrierevei og partiboka som middel til å komme seg lengst mulig? Eller har han søkt makt for å tjene fellesskapet og leve opp til allsangen rundt bålet på Utøya om å tjene «alle jordens bundne treller»? Det har vært vanskelig å få tak på personen Jens Stoltenberg.

Og hvordan henger de mange motsetningene i hans livsløp egentlig sammen? Hvordan kunne en tidligere NATO-motstander og sosialist som i sine ungdomsår reiste på stadige studieturer til kommunistlandene i Øst-Europa, og hvis foreldre pleiet omgang med den sovjetiske ambassaden i Oslo og var omgangsvenner med spionen Arne Treholt, ende opp som generalsekretær i NATO?

Og ikke minst: Hvordan kan en politiker som tidligere verken har vist særlig interesse for eller kunnskap om forsvars- og sikkerhetspolitikk, en som har brorparten av ansvaret for den dårlige forfatningen det norske forsvaret i dag er i, ende opp som øverste leder for verdens største forsvarsallianse?

For det er ikke til å komme forbi at Arbeiderpartiet under Jens Stoltenbergs ledelse i stor grad er skyld i de strategiske feilvurderingene som ble gjort ved årtusenskiftet, da vi avviklet den nasjonale forsvarsterskelen, la ned mesteparten av Forsvaret og overlot norsk sikkerhet til USA.

Man mente at Russland var på vei til stabilt demokrati og at integrasjonen var kommet så langt i EU at krig i Europa var helt utenkelig. Nå kjenner vi fasiten. Det er gått akkurat slik det er blitt advart om i over 20 år.

Krigen er tilbake i Europa, med full tyngde. USA har vist seg å være en usikker venn å basere vår nasjonale sikkerhet på, og han som hadde hovedansvaret for disse feilvurderingene i Norge, ble leder for NATO.

Det var derfor med store forventninger Jens Stoltenbergs selvbiografi «På min vakt», om hans ti år som generalsekretær i NATO, ble åpnet.

Det var med forventning om å kunne komme under huden på en av de mest toneangivende politikerne i norsk etterkrigstid, en som har gått på røde løpere i alle verdens hovedsteder, en som vendte tilbake og reddet Arbeiderpartiet i tolvte time, og som nå går med et smil om munnen, som en prins i Oslos gater.

Den som forventer en Churchill-type biografi, vil imidlertid bli skuffet. Her faller bokens format, på samme måte som forfatteren, fullstendig igjennom. Det er da også en urimelig sammenlikning.

Foto: Jonas Been Henriksen / NTB

Dette er ikke en biografi av en tenker, strateg og statsmann av historiske dimensjoner. Dette er en bok for de spesielt interesserte i norsk politikk, men ikke en bok og en mann som kommer til å bli husket veldig lenge i europeisk historie.

Boken er lettlest, til tider overflatisk. Den inneholder mange interessante anekdoter om møter med ulike statsledere. Men det er påfallende at de mange kontroversielle sakene som ville stilt forfatteren i et mindre heldig lys, enten utelates eller fares over med harelabb uten motforestillinger og relevant kontekst som kan sette forfatteren selv i et mindre flatterende lys.

Det mest iøynefallende er den katastrofale avviklingen av det norske Forsvaret, som omtalt ovenfor. Det fant sted på Jens sin vakt som statsminister. Men i den sammenheng er han mer opptatt av å glatte over sitt eget glansbilde og ivareta eget ettermæle enn å gi leseren en edruelig og saklig fremstilling av de faktiske forhold.

Her finnes lite selvkritikk å spore. At det er hovedgrunnen til at Norge og Europa nå står i en farlig sikkerhetspolitisk spagat, hvor vi for alle praktiske formål er i krig med vår stormaktsnabo i øst, samtidig som vi har avviklet vårt eget forsvar, problematiseres knapt.

At det vil ta minst 10–15 år å gjenoppbygge Forsvaret, nevnes heller ikke. At mantraet om at «mer våpen er den eneste veien til fred» er høyst problematisk, kommenteres ikke. Igjen en stor mangel på relevante motforestillinger til egen versjon av historien.

Dernest er det påfallende at heller ikke bakgrunnen og den historiske konteksten knyttet til krigen i Ukraina trekkes frem.

De strategiske feilslutningene Clinton og Vestens ledere gjorde på 1990-tallet, da de unnlot å innlemme Russland i en felles europeisk sikkerhetsarkitektur, og i stedet ekspanderte NATO mot øst, inn i tidligere Sovjet-republikker og Warszawapakt-land, til tross for at Jeltsin var blitt lovet det motsatte, nevnes ikke med et ord.

Det gjør heller ikke USAs involvering i Majdan-revolusjonen og regimeskiftet i Ukraina i 2014 under Obama, eller for den saks skyld Biden-familiens lyssky økonomiske affærer i et korrupsjonsbefengt Ukraina i perioden før den russiske invasjonen. Det blir bare så altfor tydelig hvor ensidig Stoltenbergs perspektiv er, både når det gjelder krigen i Ukraina, amerikansk politikk og hans egen rolle i begivenhetenes sentrum.

Stoltenbergs manglende geopolitiske og strategiske innsikt blottlegger han selv indirekte, bl.a. ved å innrømme at han støttet tyskerne i deres syn på gassimporten fra Russland og deres bagatellisering av faren for å bli utsatt for sikkerhetspolitisk utpresning.

Han blottlegger også en manglende forståelse når det gjelder geopolitikk og bakgrunnen for amerikanernes tunge militære nærvær i Europa. Amerikanerne har ikke baser og soldater i Europa primært for å beskytte Europa, men primært for å beskytte seg selv.

Sett fra Washington er de europeiske NATO-landene å betrakte som en fremskutt amerikansk forsvarsperimeter. Mens Trumps press for at de europeiske NATO-landene skal ta sin andel av forsvarsbyrden har vært legitimt nok, er risikoen for at USA trekker seg ut av NATO, en tom trussel.

Og den som forventet innside-versjonen av hvem som egentlig sprengte Nord Stream-rørledningene, venter forgjeves. Det vet Stoltenberg og NATO-ledelsen, men det får ikke Jens lov til å kommentere. Det er for så vidt forståelig.

I ettertid er det bare å slå fast at Trump hadde rett om farene knyttet til energiavhengigheten av Russland, om Europas selvpåførte energipriskrise, om farene ved den ensidige nedrustningen i de europeiske NATO-landene, om urimeligheten knyttet til den ujevne byrdefordelingen og at det er rimelig at de europeiske NATO-landene tar sin del av forsvarsbyrden, samt om at NATO var i ferd med å gjøre seg selv irrelevant.

Til tross for dette er det Trump, og ikke Merkel og de europeiske statslederne, som får gjennomgå i Stoltenbergs bok. Og han legger ikke to fingre imellom. De mange fortrolige sitatene fra hans samtaler med Donald Trump gir et underholdende, men lite flatterende bilde av den amerikanske presidenten. Dette i kontrast til Stoltenbergs positive omtale av Joe Biden.

Og slikt selger selvsagt bøker. Om Stoltenberg har tjent godt i NATO, kan han nå makse ut ytterligere på boken. Publiseringsrettighetene er foreløpig solgt til store internasjonale forlag i 12 land, inklusive USA. Flere av dem er tilknyttet omfattende mediehus som også eier aviser og andre medieplattformer. Boken kommer til å ligge rundt de fleste juletrær, i alle fall i Norge.

Stoltenberg vil håve inn millioner, men det tjener verken norske eller NATOs interesser at han som tidligere norsk generalsekretær i NATO snakker dritt om USAs sittende president i en særdeles krevende tid både for alliansen og Norges forhold til USA.

Her setter Stoltenberg åpenbart opplagstall og salgsinntekter foran Norges og NATOs interesser. Noe så kjedelig som penger er åpenbart også en motivasjonsfaktor i den ellers så glattpolerte fasaden til Jens Stoltenberg. Han er mer skinnhellig enn han liker å gi inntrykk av.

Når det gjelder striden om byrdefordelingen i NATO, er fremstillingen mer balansert. Trump gis rettmessig mye av æren for at NATO-landene omsider – ti år på overtid – tilfredsstilte 2 %-forpliktelsen fra NATO-toppmøtet i Wales helt tilbake i 2014.

Det som imidlertid ikke kommer frem i boken, men som alle i de sikkerhetspolitiske fagmiljøene vet, er at generalsekretæren i NATO må danse etter USAs pipe. Om han ikke gjør dét, kan han like godt finne seg noe annet å gjøre, først som sist.

USA har betalt over 70 % av forsvarsutgiftene i NATO. Premissene for strategiutviklingen i NATO legges i Pentagon, State Department og i Det hvite hus. Generalsekretærens jobb er i hovedsak å selge USAs posisjoner inn til de øvrige NATO-landene.

Kommentarer knyttet til forholdet mellom Stoltenberg og hans sekretariat på den ene siden, og den amerikanske NATO-delegasjonen i Brussel på den andre, ville det vært interessant å høre litt om i en biografi som dette, men dette er kledelig utelatt i boken.

Ryktene forteller imidlertid at det var tilpasningsproblemer i starten, men at Stoltenberg snart skjønte hvor skapet skulle stå og foretok de nødvendige justeringer i egen stab og egen tilnærming til amerikanerne.

Og det er antakelig nettopp derfor de kjørte frem Stoltenberg som sin kandidat til stillingen som generalsekretær. Stoltenberg er tilpasningsdyktig. Og av samme hovedgrunn ønsket de å forlenge ansettelsen hans to ganger.

Om fredspristildelingen til Obama i 2009 og Norges velvillige deltakelse i bombingen av Libya under Stoltenberg-regjeringen i 2011 hadde noe med utnevnelsen å gjøre, er det heller ikke helt urimelig å anta.

Amerikanerne så ikke akkurat Stoltenberg som noen strateg eller visjonært sikkerhetspolitisk geni, en som kunne finne på å gå egne veier. Han ble betraktet som en god, forutsigbar og tilpasningsdyktig byråkrat fra et lite land uten særlig innflytelse, og som sikkerhetsmessig var fullstendig i USAs bukselomme.

Sånn sett er bokens tittel, «På min vakt», misvisende pretensiøs. Stoltenberg ble generalsekretær i NATO på Barack Obamas vakt. Og han var tilpasningsdyktig nok til å fortsette som generalsekretær på Donald Trumps vakt.

Blir vi noe klokere på mennesket Jens Stoltenberg? Ikke så veldig.

De mest leseverdige delene i boken er kapittelet om forholdet til faren og farens bortgang, samt kapittelet om Utøya. Kapittelet om faren Thorvald er menneskelig og nært og til å kjenne seg igjen i. Og han unnlater å slå politisk mynt på Utøya. Men Utøya-historien selger bøker, og måtte «selvsagt» med, selv om Utøya inntraff tre år før han ble utnevnt til generalsekretær i NATO.

Og det var i alle høyeste grad på Stoltenbergs «vakt» at sikkerheten i regjeringskvartalet ble så til de grader forsømt den skjebnesvangre dagen i 2011, på samme måte som politiets særdeles begredelige opptreden på Utøya avslørte at regjeringen ikke hadde gjort jobben sin med å ivareta samfunnssikkerheten i landet for øvrig. Men det skriver Stoltenberg, av «forståelige» grunner, ikke noe om.

Jens Stoltenberg er født med en politisk sølvskje i munnen og partiboka i baklomma. Som en ren partibroiler og yrkespolitiker er han pragmatisk tilpasningsdyktig og konsensussøkende, og som generalsekretær i NATO har han vært en dyktig diplomat. Det er dét inntrykket boka bekrefter.

Han er ingen ideolog. Det er ikke «alle jordens bundne trelle» som driver ham. Og boken blottlegger at han langt fra er noen tenker og sikkerhetspolitisk strateg eller noen statsmann av format.

I boken «På min vakt» forvalter han sitt omdømme og ettermæle på en tilforlatelig, men tendensiøs måte, slik en må forvente i en selvbiografi.

Dette er en mann som først og fremst er styrt av egne ambisjoner, menneskelige drivkrefter og tilfeldighetenes lunefulle spill. Slettes ikke uvanlig for de få som er kommet så langt i livet at de kan skrive selvbiografier som noen vil betale penger for å lese!

Jeg gir ikke boken mer enn terningkast 3. Den er av liten interesse for andre enn de få som er mer enn gjennomsnittlig opptatt av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk og Norges omdømme i utlandet. Hadde jeg ikke vært dét, ville jeg ikke vært villig til å betale 499 kroner for å lese noe jeg har lest flere ganger før i VG.

Øystein Steiro Sr.
@SteiroSr

Kjøp «Den usynlige energikrigen. Fra Kennedy-attentatet til Nord Stream-sabotasjen» av Alf R. Jacobsen her!