Hjem­sendelser av utlendinger som ikke er assimilert inn i de vestlige vertslandene, blir det store politiske spørsmålet i årene som kommer, så vi kan like gjerne gripe fatt i balladen med det samme. Vi må analysere debatten, forstå motargumentene – og lære oss å avvise dem.

Debatten er allerede begynt. Denne uken skrev Eva Selsing at hjemsendelser, remigrasjon, blir den fjerde erkjennelsen etter Frederik Vads tredje erkjennelse (om at utlendinger infiltrerer våre kjerneinstitusjoner). Bare Dansk Folkeparti har lagt frem et gjennomtenkt utspill om hjemsendelser.

Like etterpå skrev Pelle Dragsted fra Enhedslisten at hjemsendelser er et uttrykk for ekstremisme og et forsvar for etnisk rensing. Han ble etterfulgt av den liberale Søren Pind, som i en dårlig skjult kritikk av Selsing skrev om hjemsendelser på bakgrunn av religion og etnisitet. Pind har nylig forsøkt å skandalisere DF som «brun» ekstremisme.

Sammenfallet mellom venstreorientering og liberalisme er interessant, selv om det nok finnes noen klassisk liberale som også er for hjemsendelser. La oss se på hvorfor både venstresiden og liberalismen er konservatismens motstandere.

Det individualistiske dogmet

Liberale avviser hjemsendelser fordi de strider fundamentalt mot prinsippet om individuell behandling.

For dem er det illegitimt å dømme mennesker ut fra gruppetilhørighet eller kulturell assimilering fremfor konkret, individuell atferd. Hvis folk ikke har brutt loven, har staten ingen rett til å prøve å få dem til å forlate landet, uansett hvor dårlig integrert de måtte være.

Staten kan tilby danskundervisning og andre fasiliteter, men den kan ikke tvinge folk til å gjøre bestemte kulturelle verdier til sine egne. Det ville være en urettmessig statlig inngripen i privatsfæren. For liberale er assimilering et privat valg, ikke et offentlig anliggende.

Men denne tilnærmingen ignorerer at samfunnet ikke er nøytrale rammer for individuelle valg.

Når store grupper lever etter fundamentalt forskjellige normer – som når 40 prosent av danske muslimer mener at Koranen bør ligge til grunn for lovgivningen – undergraves demokratiets forutsetninger. Liberale kan ikke forklare hvordan deres individualistiske logikk kan løse kollektive utfordringer for samfunnets sammenhengskraft.

Den universalistiske barrieren

Mange på venstresiden vil være enige med liberale i dette, men de ser særlig hjemsendelser som diskriminerende og rasistiske i sin grunnstruktur. Det rammer i uforholdsmessig grad ikke-vestlige innvandrere og minoriteter som allerede er «strukturelt undertrykt». For venstreorienterte er assimilering bare en annen måte å snakke om etnisk diskriminering på.

Venstresiden betrakter integreringsproblemet som et uttrykk for systemisk rasisme og sosial ulikhet snarere enn kultur. Løsningen er derfor ikke å fjerne mennesker, men å bekjempe diskriminering på et universalistisk grunnlag – «vi er jo alle mennesker» – og skape mer likhet. Remigrasjon blir da en slags fascistisk symptombehandling som ignorerer de «virkelige» årsakene til problemene.

Men denne analysen kolliderer med virkeligheten.

Parallellsamfunn, æresrelaterte forbrytelser og shariapraksis kan ikke forklares som reaksjoner på dansk rasisme. De er uttrykk for importerte kulturer som aktivt motarbeider integrering.

Rettsstatlige innvendinger som skjold

Både liberale og venstreorienterte gjemmer seg bak rettsstatlige argumenter.

Liberale hevder at utvisning av lovlydige borgere er totalitært og vil undergrave rettssikkerheten. Venstreorienterte legger til at det vil bryte med grunnleggende menneskerettigheter og internasjonale konvensjoner. Mange liberale vil også være enige. Bare spør Moderaterne.

Men disse argumentene overser at remigrasjon kan organiseres innenfor rettsstatens rammer. Danske statsborgerskap som er oppnådd på falske premisser, kan lovlig fratas. Oppholdstillatelse kan betinges av kulturell integrasjon, ikke bare språkkunnskaper og arbeid. Og internasjonale konvensjoner kan endres eller sies opp hvis de hindrer nasjonenes demokratiske selvbestemmelse.

Internasjonalismens blindgate

Venstreorienterte og liberale deler også en grunnleggende skepsis overfor nasjonalstatens eksklusive karakter.

For venstreorienterte skal solidaritet overskride landegrensene, og alle undertrykte mennesker har rett til beskyttelse uansett nasjonalitet. For liberale er landegrenser kunstige hindere for fri bevegelse og økonomisk effektivitet.

Begge prioriterer internasjonale normer fremfor nasjonal selvbestemmelse. FNs flyktningkonvensjon, EU-regler og abstrakte menneskerettigheter blir høyere autoriteter enn danske velgeres ønsker. Demokratiet gjelder bare så lenge det ikke truer universalistiske prinsipper.

Men hvis Danmark og andre europeiske land ikke får lov til å definere og opprettholde sine egne kriterier for hvem som regnes som medlem av nasjonen, opphører det demokratiske fellesskapet å eksistere og blir en administrativ enhet under internasjonal forvaltning.

Spørsmålet er derfor: Bør danskene ha rett til å bestemme hvem som skal være en del av samfunnet deres?

Kulturell selvoppløsning som ideal

De liberale får billig arbeidskraft og større markeder, og venstresiden får bekreftet sin antinasjonale ideologi. Hjemsendelser truer disse interessene.

På et dypere nivå gjenspeiler motstanden mot hjemsendelser et oppgjør med selve ideen om Danmark som kulturelt fellesskap. Venstresiden ser dansk kultur som en undertrykkende konstruksjon som må dekonstrueres til fordel for mangfoldighet. Liberale ser kultur som en privatsak som ikke skal påtvinges andre.

Begge standpunktene fører til samme resultat: Danmarks forfall til en nøytral ramme for globale eksperimenter.

Men et samfunn uten substansiell identitet er ikke et samfunn. Det er en markedsplass eller et sosialt eksperiment. Og slike samfunn har historisk vist seg å gå under i mistillit, borgerkrig og tap av indre styrke.

Dragsteds og Pinds allianse mot hjemsendelser illustrerer hvorfor integreringsproblemet forverres. Den viser også at det bare er de konservative som vil forsvare Vestens sterkeste arv: de kulturelt homogene nasjonalstatene.

Kjøp Jean Raspails roman «De helliges leir»! Du kan også kjøpe den som e-bok.