¹ Gud talte alle disse ordene:

² Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset.

³ Du skal ikke ha andre guder enn meg.

⁴ Du skal ikke lage deg gudebilder, ingen etterligning av noe som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. ⁵ Du skal ikke tilbe dem og ikke la deg lokke til å dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud som straffer barn i tredje og fjerde ledd for fedrenes synd når de hater meg, ⁶ men viser trofast kjærlighet i tusen slektsledd mot dem som elsker meg og holder mine bud.

⁷ Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren frikjenner ikke den som misbruker hans navn.

⁸ Husk sabbatsdagen og hold den hellig. ⁹ Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning, ¹⁰ men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du eller din sønn eller din datter, verken slaven eller slavekvinnen din, verken buskapen din eller innflytteren som bor i byene dine. ¹¹ For på seks dager laget Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem; men den sjuende dagen hvilte han. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den.

¹² Du skal hedre din far og din mor, så du kan leve lenge i det landet Herren din Gud gir deg.

¹³ Du skal ikke slå i hjel.

¹⁴ Du skal ikke bryte ekteskapet.

¹⁵ Du skal ikke stjele.

¹⁶ Du skal ikke vitne falskt mot din neste.

¹⁷ Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes kone, slaven eller slavekvinnen hans, oksen eller eselet hans eller noe annet som hører din neste til.

¹⁸ Hele folket var vitne til tordenbrakene og lynglimtene, lyden av bukkehorn og røyken fra fjellet. Folket så det og skalv og ble stående langt borte. ¹⁹ De sa til Moses: «Tal med oss du, så skal vi høre! Men la ikke Gud tale med oss, for da kommer vi til å dø.» ²⁰ Da sa Moses til folket: «Vær ikke redde! Gud er kommet for å sette dere på prøve, og for at dere skal frykte ham så dere ikke synder.»

²¹ Så ble folket stående langt borte, mens Moses nærmet seg den tette skodden hvor Gud var.

2. Mosebok 20, 1–21

Vi har en svært spesiell uke bak oss. Først var det kirkens biskoper som på vegne av kirken ba alle skeive om tilgivelse på grunn av den behandlingen de hadde blitt utsatt for av kirken opp gjennom historien. Deretter ble det klart at Arbeiderpartiets leder og statsminister Jonas Gahr Støre og partiets nestleder Jan Christian Vestre under valgkampen bevisst hadde løyet om partiets hensikter. De kom med løfter de visste de ikke ville holde.

I det åttende budet heter det at du ikke skal tale usant om din neste. Det vil si at vi ikke skal lyge, men forholde oss til sannheten.

Begge deler synes å være vanskelig for Arbeiderpartiet og våre biskoper, og det sier mer om vår egen tid enn det er grunn til å sette pris på. Noen vil kanskje si at våre biskoper ikke kan sies å bli tatt i løgn, men med tanke på hva de hevder Gud sier i sitt ord, er det vanskelig å si noe annet.

Bibelen er tydelig på samlivsetikk, og homofilt samliv kan ikke tillates, men biskopene liker ikke hva Gud sier, og tillater seg å overprøve hva han mener om saken. Ikke bare overprøver de Guds bud, men de sier også unnskyld overfor de skeive for hva Gud sier.

Og da er vi nødt til å trekke en parallell til anklagen Jesus ble møtt med da han tilgav synder.

Men Jesus kunne tilgi synder fordi han var Gud. Biskopene er ikke det, men de opptrer allikevel med samme myndighet når de opphever Guds ord om hva som kan tillates eller ei. Ikke bare tillater de handlingene, men de hevder også indirekte at det å være uenige med dem er synd. Det vil si at de i realiteten hevder at Gud syndet da han ga jødene loven, eller at tiden har løpt fra Ham, at vi vet bedre nå.

Det er det samme som å si at en elv kan renne oppover, for det er unektelig underlig å være vitne til at skapningen kritiserer skaperen.

Det er sannheten som er under angrep, og dermed Gud selv, Han er ikke lenger å være relevant for våre ledere.

Det er ingen grunn til å tro at sannhetens Gud har, eller har hatt en betydning for Arbeiderpartiet, men det innebærer ikke at løgnen alltid har vært en del av partiets kultur. Utfordringen er at postmodernismen preger oss på en måte som sprenger respekten for alle klassiske dyder. Det å snakke sant, eller i det hele tatt tro på sannheten, er blitt irrelevant for de aller fleste av dagens politikere, noe vi blant annet erfarte da regjeringen i sin nye handlingsplan for vår seksuelle helse, inkludert landets skeive, la dette ansvaret på hele befolkningen. Det kravet har kirken nå bøyd seg for med sin beklagelse til den samme gruppen.

Våre ledere er blitt mektige nok til å bestemme naturens orden og til å kreve at folket adlyder. Alt er opp til hva de selv mener, og i en slik kultur trives verken kristen tro eller antikkens dyder.

Vi skal derfor ikke bli overrasket over at Arbeiderpartiets ledelse ble tatt i løgn. Der løgnen har overtatt, blir det nemlig stadig vanskeligere å forholde seg til sannheten.

Arbeiderpartiets løgn i valgkampen er et angrep på demokratiet, det kan ikke repareres med en beklagelse. Men at løgnen skal få en konsekvens, er tydeligvis for mye å be om. Det er derfor på tide vi diskuterer hva dette forteller oss.

For her møtes kirkens biskoper og Arbeiderpartiets ledelse i sin forståelse av hvem som er maktens utgangspunkt. Som kirken dikterer Gud, dikterer Arbeiderpartiet folket. Det er vanskelig å se at det er noen bud som er unntatt deres allmakt. Når løgnen overtar for sannheten, blir alt lov.