Philippe de Champaigne (1602–1674), «Moses med de ti bud» (1648). Eremitasjen, St. Petersburg.

6 Jeg er Herren din Gud som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset.
7 Du skal ikke ha andre guder enn meg.
8 Du skal ikke lage deg gudebilder av noen skikkelse oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. 9 Du skal ikke tilbe dem og ikke la deg forlede til å dyrke dem. For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud som straffer barn i tredje og fjerde ledd for fedrenes synd når de hater meg, 10 men viser trofast kjærlighet i tusen slektsledd mot dem som elsker meg og holder mine bud.
11 Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn; for Herren frikjenner ikke den som misbruker hans navn.
12 Du skal gi akt på sabbatsdagen og holde den hellig, slik Herren din Gud har befalt deg! (…)
16 Du skal hedre din far og din mor, slik Herren din Gud har befalt deg, så du kan leve lenge og det kan gå deg vel i det landet Herren din Gud gir deg.
17 Du skal ikke slå i hjel.
18 Du skal ikke bryte ekteskapet.
19 Du skal ikke stjele.
20 Du skal ikke vitne falskt mot din neste.
21 Du skal ikke begjære din nestes kone. Du skal ikke ha lyst på din nestes hus eller jord, hans slave eller slavekvinne, hans okse eller esel eller noe annet som hører din neste til.

5. Mosebok 5, 6–12 & 16–21

Det er farsdag. Barn trenger en far. Biologien er ikke særlig politisk korrekt, skaperverket kan ikke lyge, og uten foreldre av to kjønn blir det ingen barn. Så i dag er det fedrenes tur til å bli satt ekstra pris på, og selv om det bare er et kommersielt påfunn fra handelsstanden, klager jeg ikke.

Men vi lever ikke i normal tid. Vi lever i en tid som dyrker løgnen, og det er, for å si det forsiktig, slitsomt. Vi vet ikke hva det gjør med oss, det at vi ikke har lov å si at et barn trenger både en mor og en far, eller at en kvinne kan påstå at hun er en mann og bli en far.

Dersom to kvinner bestemmer seg for å få barn sammen, eller en enslig kvinne finner ut at hun ønsker seg barn, stiller staten villig opp. På statens bekostning kan lesbiske par eller enslige kvinner bli kunstig befruktet. Ingen spør hva barnet vil mene om det å vokse opp uten en far, eller vil si den dagen han eller hun er blitt skoleelev og skal feire farsdagen.

Det er ikke vanskelig å forstå at denne realiteten må dekkes over. Barn født inn i lesbiske parforhold eller av enslige mødre befruktet på statens regning, kan ikke møte en barnehage eller skole som fremhever faren som et ideal, som noe barn trenger. Derfor heter det i barnehagers rammeplan at barna, i nestekjærlighet, skal lære at alle typer familier er like normale, at man ikke skal framheve fars rolle. Det samme gjelder for barneskolen. Det er all grunn til å tro at dagens skoler er svært forsiktige med å holde fram fedrene. Læreplanene er tydelige: Det er mangfoldet som skal dyrkes, og da taper sannheten. Elevene i norsk skole skal nemlig ikke krenkes, og det er ikke så vanskelig å se at påstanden om fedres betydning i barns liv kan gjøre nettopp det, dersom den aktuelle eleven bare har mødrer i sitt liv.

Men uansett hva staten sier, hvor trakasserende det enn kan oppleves for kvinnene som er ansvarlige: På en farsdag bør vi benytte anledningen til å si at fedre betyr noe, at det ikke er mulig å erstatte ham med en medmor eller utelate ham helt.

Det er åpenbart at en oppvekst med to mødre vil gjøre noe med en gutt. Hans erfaring vil blir at mannen ikke er relevant i livet, at han ikke har en annen betydning enn som donor. Utenom det er han ingenting, Han har hverken fortid eller framtid. Hans maskulinitet er et fremmedelement som forstyrrer kvinnenes følelsesliv. Han har ingen far han kan hedre.

Utfordringen er at vi knapt våger å snakke om det. Vi får vite at behovet for en far er en internalisert norm. Det er John Lockes empirisme på speed. Norsk lov bygger på troen på hjernen som en tabula rasa, en tom tavle vi fyller med det innholdet vi selv vil eller erfarer. Med utgangspunkt i en slik virkelighetsoppfatning er det samfunnet som er ansvarlige for barnas lykke. Staten sier at dersom barn med to mødre møter en verden uten fordommer, vil de ikke ønske noe annet enn et liv enn et med to mødre. De vil ikke kjenne et behov for en far, kunnskap om sitt biologiske opphav eller ha behov for en mannlig rollemodell. Hvis du vanvare skulle påstå noe annet, er du homofob og risikerer både jobb og karriere.

Men allikevel feirer vi farsdag, og jeg kan ikke la være å peke på de absurde selvmotsigelsene vi er tvunget til å leve under. Det er få ting som beskriver vår gudløse sekularisme bedre enn det faktum at enhver som feirer farsdagen i troen på at alle barn bør ha en far, i de politisk korrekte øynes er en homofob.

Gud sier vi ikke skal ha andre guder enn ham. Han sier han elsker oss, og ber oss kalle ham for far og elske og frykte ham. Samtidig har han bedt oss hedre vår far og vår mor. Dagens stat sier vi skal forkaste Gud og alt vi har holdt for sant og godt og i stedet opphøye oss selv og egne lyster. Men valget er ditt. Gud lar seg ikke diktere av postmoderne politikere, og du står fritt til å velge hvem du vil følge.

 

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.