Den humanitærpolitiske elitens ambisjon om å bygge Norges omdømme som humanitær stormakt, har etter drøyt 30 år få resultater å vise til. I Midtøsten har det gått helt galt.

Thorbjørn Jagland, Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre, Espen Barth Eide, Kjell Magne Bondevik, Erik Solheim, Hilde Frafjord Johnson, Terje Rød-Larsen og Mona Juul og store deler av embetsverket i UD har fått gå på røde løpere.

Men ressursbruken har vært enorm. Kontrollen med pengene har, ifølge Riksrevisjonen, vært «sterkt kritikkverdig». Norges omdømme er snarere svekket enn styrket. Givergleden har vært stor, men landets interesser og befolkningens sikkerhet er blitt neglisjert.

Advarslene var mange da Ap, LO, FAFO og UD ga ekteparet Terje Rød-Larsen og Mona Juul carte blanche til å starte den såkalte Oslo-prosessen og fredsforhandlingene i Midtøsten i 1992.

Advarslene kom tidlig. Flere forhandlingsløp var allerede godt i gang da sentrale norske politikere startet sitt mer eller mindre «private» fredsdiplomati i Midtøsten. Det hadde verken forankring i Stortinget eller i embetsverket.

Engelskmennene og amerikanerne, som hadde et profesjonelt diplomati og robuste fagmiljø med omfattende kjennskap til lokal kultur, regionens geopolitikk og militærstrategiske forhold, toet sine hender.

Men advarslene om at nordmennene burde vise varsomhet, og at det ikke nødvendigvis ble fred ved å drysse penger over partene, prellet av på entusiastiske norske politikere og politisk plasserte embetsmenn som vann på gåsa.

Det de norske forhandlerne manglet av kompetanse og maktmidler til å legge press på partene for å få dem til forhandlingsbordet, tok de igjen med massive pengeoverføringer. Partene flokket seg rundt naive nordmenn som fluer rundt en kamel-lort. Penger gir tilgang.

Men om nordmennene hadde nok penger, hadde selvsagt Norge verken makt eller myndighet til å presse frem fornuftige forhandlingsløsninger. Eller for å sitere Fredrik den store av Preussen: «Fredsdiplomati uten maktmidler er som musikk uten instrumenter.»

Det ble mye «musikk». Det ble til og med et teaterstykke på Broadway hvor den norske selvrosen sto i taket. Men resultatene uteble. Stykket ble fort tatt av plakaten. Det ble verken fred eller fordragelighet i Midtøsten. Konflikten mellom palestinerne og Israel ble tvert imot forlenget og forsterket.

Donald Trump hadde derimot både viljen, maktmidlene og gjennomføringsevnen. I løpet av 8 måneder fikk han til det naive norske diplomater hadde mislyktes med i over 30 år. Han presset Netanyahu og Hamas til en forhandlet løsning.

Når det kommer til stykket, er det makta og realpolitikken som rår. Men altså ikke i norske UD, hvor man fortsatt tror at gode intensjoner regulerer forholdet mellom stormaktene og ulike aktører i internasjonal politikk. Penger gir tilgang, men fred kan ikke kjøpes. I det angjeldende tilfellet måtte det en Donald Trump til.

Hvor alle de norske skattekronene er blitt av, er det ingen på norsk side som i dag kan gjøre rede for. Det er imidlertid godt dokumentert, bl.a. av IMF, at Yasir Arafat tilegnet seg en betydelig formue under sin ledelse av PLO i perioden etter Oslo-avtalen.

Estimatene varierer, men antyder han skrapte sammen en formue på 1–3 milliarder dollar. Pengestrømmer gikk til Arafat privat, til de palestinske myndighetene og til å finansiere lojalitetsnettverk, våpenkjøp til PLO og andre militante grupper.

Michal Rachel Suissa skriver presist om Norges feilslåtte Midtøsten-politikk på Document 10.10.2025:

Våpenhvilen mellom terrororganisasjonen Hamas og Israel, som USAs president Trump klarte å tvinge på begge partene, med tung støtte fra ulike aktører i Midtøsten, setter både FN og Norge med sin mangeårige feilslåtte Midtøsten-politikk i skammekroken. I hele prosessen nevner ingen hverken FN eller selvsagt ikke lille Norge, som i alle år har bidratt med en flom av penger til feil formål.

Det var derfor både vemodig og pinlig å se hvor fort Espen Barth Eide, som er en av Norges mest Trump-fiendtlige, har snudd kappen etter vinden for å berømme Trump. Gratulerer! Dette hjelper allikevel svært lite for Norge, som er fullstendig ignorert. Like pinlig var det derfor å lese Barth Eides lite troverdige forventninger og hans erklæring om at Norge er på tilbudssiden. Noen må hjelpe ham til å få kontakt med virkeligheten. Trump trenger hverken lille Norge eller FN for å bestemme hvor skapet skal stå.

Etter om lag 50 år med Norges «fredsarbeid», som har kostet skattebetalerne milliarder av skattekroner, kan både Espen Barth Eide og Jonas Gahr Støre lene seg tilbake og vise til null reell innflytelse. Hvor mye pengene som gikk til FNs antisemittiske propaganda, til Hamas’ bygging av terror-tuneller eller til drap på uskyldige jøder, får vi kanskje aldri vite.

Hun har helt rett. Våpenhvilen som Trump presset frem, setter Norge, med sin feilslåtte Midtøsten-politikk, i skammekroken. Men det er ikke bare Midtøsten-politikken som har vært feilslått. Det gjelder fredsmeklingen for øvrig og hele bistandsfeltet. Den norske såkalte engasjementspolitikken har vært en flopp – en kostbar sådan.

Det begynte på slutten av 1980-tallet og hadde sitt utspring i et lite miljø med sentrum i Arbeiderpartiet, fagbevegelsen og de samfunnsfaglige forskningsmiljøene knyttet til Maktutredningen og Levekårsundersøkelsen.

Målet til initiativtakerne var å erstatte parti- og medlemsstyrte organisasjoner med private toppstyrte foreninger ledet av dem selv. Politisk Forum i Oslo Arbeidersamfund var ett eksempel, og Fagbevegelsens Forskningsorganisasjon (FAFO), etter modell av Per Kleppes «tenkeloft» i Ap og LO under Bratteli, ble særlig sentral.

Det som til å begynne med var et «Ap-privilegium», ble etter hvert en kilde til internasjonal suksess for politikere og embetsmenn fra flere partier, også fra Høyre, KrF og SV.

Mens våre naboland etter den kalde krigen sikret seg nye posisjoner industrielt, handelsmessig og sikkerhetspolitisk først og fremst ut fra realpolitiske prioriteringer, søkte Norge rollen som ledende bistandsyter, menneskerettighetsforkjemper og fredsmekler.

Mens de andre nordiske landene valgte å ivareta og befeste sine interesser i nærområdet, vendte UD i stedet blikket mot fjernere himmelstrøk og en form for global filantropi. Snart hadde enhver forhenværende statsminister og utenriksminister med respekt for seg selv sitt eget «fredsprosjekt», et styreverv i en NGO eller et sentralt verv i en FN-komite.

Skattepenger og oljepenger ble til bistandspenger, som ga innpass hvor enn det skulle være. Enkelte land i det globale sør har etablert ambassader i Oslo bare for å pleie sine nettverk inn mot det humanitærpolitiske komplekset som etter hvert vokste frem, bare for å maksimere uttaket fra det rekordstore norske bistandsbudsjettet.

Utenlandske diplomater omtalte Norge som «verdens største NGO». De lo av visjonen til Jagland, Bondevik og Stoltenberg om Norge som humanitær stormakt. De var skeptiske til Oslo-prosessen. Og de gremmet seg over Nobelkomiteen som ga fredsprisen til Barack Obama, den amerikanske presidenten som har bombet desidert mest siden Vietnam-krigen.

Det er ikke bare Norges feilslåtte Midtøsten-politikk Trump har satt i skammekroken. De betenkelige sidene ved måten norsk utenrikspolitikk i dag utøves på, er også blitt blottlagt. UD drives mer som en privat NGO for å ivareta gruppers særinteresser enn som statens utøvelse av nasjonale fellesinteresser overfor det internasjonale samfunn. Og ikke minst reiser det spørsmål ved hvordan skattebetalernes penger forvaltes.

Med så mye penger i omløp, i år 57,1 milliarder kroner, bør det naturlig nok stilles spørsmål knyttet til habilitet, pengebruk og sikkerhet. Terje Rød-Larsen-saken er bare bare toppen av isfjellet. Den blottlegger et system karakterisert ved tette nettverk, elitesirkulasjon og personlige hestehandler på tvers av partigrensene.

Vi trenger å få vite hva fellesmidlene egentlig er blitt brukt til. Vi trenger å få vite hva Norge og norske skattebetalere har fått igjen for å bruke hundrevis av millioner på PLO, de palestinske myndighetene, Clinton Foundation, World Economic Forum, Terje Rød-Larsens IPI og dusinvis av andre internasjonale NGO-er og tenketanker.

Engasjements-Norge og det humanitærpolitiske kompleks har statliggjort sivilsamfunnet og druknet floraen av kontingentbaserte, frivillige medlemsorganisasjoner i en flom av offentlige penger. Organisasjonslivets tillitsvalgte og våre politikere er blitt et statens «parlamentariske personell».

Rent sosiologisk må vi trolig til Midtøsten og det saudiske kongehus for å finne noe tilsvarende. Landet vårt står nå overfor så store omveltninger og utfordringer at vi ikke kan overlate diplomatiet vårt til velmenende enkeltpersoner, åpenbare dilettanter eller personer med hovedfokus på karriere og egen lommebok.

Det er ikke bare spørsmål om å verne vårt internasjonale omdømme og statens formue, men om å gjeninnføre god stats- og forvaltningsskikk og en utenrikspolitikk som først og fremst ivaretar landets interesser, ikke NGO-ers særinteresser eller enkeltaktørers private interesser.

Jeg deler fullt og helt Michal Rachel Suissas konklusjon om at

det vi trenger nå, er en granskningskommisjon som kan se på hva denne feilslåtte Midtøsten-politikken har kostet Norge av penger, omdømme og av effekten av at en hel generasjon nå har vokst opp med en politisk korrekt propaganda som gjør at mange ikke lenger er i stand til å skille mellom rett og galt.

Men granskningskommisjonen bør få et utvidet mandat, ikke bare begrenset til den feilslåtte Midtøsten-politikken. Det bør omfatte hele utenrikspolitikken, inklusive fredsmeklingen, bistandspolitikken og menneskerettighetsfeltet.

Noen må kunne svare på hvor alle pengene er blitt av, og hva vi har fått igjen for pengebruken. Men det fordrer at evnen til selvransakelse og evnen til å lære av egne feil er til stede. Dét er det imidlertid lite som tyder på.

I skrivende stund har Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide nettopp landet i Sharm el-Sheikh i Egypt. De er invitert av de arabiske landene til å delta i toppmøtet om gjenoppbyggingen av Gaza.

Vi tar med oss vår erfaring med å lede den internasjonale giverlandsgruppen gjennom en årrekke. Og vi har tillit fra de palestinske myndighetene til å lede dette arbeidet videre,

sier Støre til VG.

De fortsetter i det samme sporet, og kan, med andre ord, ikke få gitt bort skattepengene våre fort nok. Evnen til selvransakelse er totalt fraværende.

Det skal blir interessant å se hvor mange milliarder de brenner av denne gangen. Og det blir interessant å se hvor mange flere palestinere som kommer til Norge. De arabiske nabolandene vil jo ikke ha dem.

Det er derfor Jonas og Espen er invitert til Egypt: for at de skal gi mer penger og ta imot flere palestinske innvandrere.

Det minner sterkt om Peer Gynt, som etter å ha tapt alle pengene sine, endte opp i dårekisten i Kairo.

Øystein Steiro Sr.
@SteiroSr
Vaktmester

Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!