skvälkäft substantiv ~en ~ar
• högljudd och irriterande människa; någon som inte har något substantiellt budskap; av skvala: o­upphörligt strömma, häll­regna; och käft: öppen mun, gap: ​vargens käftar; ​slänga käft ⟨vard.⟩ sam­tala med rappa repliker; ​en riktig skvälkäft ⟨vard.⟩ en fruktansvärt irriterande och påträngande människa utan något vettigt att säga

(Definisjon ur HEOL, Helena Edlunds Ordlista) (Nærliggende oversettelse av skvälkäftarna til norsk: skrikhalsene, red.anm.)

Norrmalmstorg i Stockholm var fylt med sang, taler og flagg tirsdag kveld, da hundrevis av stockholmere samlet seg for å minnes toårsdagen for Hamas’ terrorhandling og for å hylle de 48 gislene – levende og døde – som terrorgruppen fortsatt holder fanget i Gaza.

De som var samlet på torget, representerte bredden av Sveriges befolkning – unge, gamle, småbarnsfamilier, etniske svensker og svensker med innvandrerbakgrunn. En spesielt tydelig representasjon ble vist fra svensk-iransk side.

Israelske og iranske flagg under demonstrasjonen. Foto: Document.

Manifestasjonen var en viktig markering av toårsdagen og den fortsatte lidelsen, men det var også en annen dimensjon som er like viktig for oss i Sverige: Oppmøtet viste den store støtten, både for gislene, det jødiske folket og Israels rett til å eksistere, som faktisk finnes blant helt vanlige mennesker – blant mennesker som ikke skriker, ikke er aggressive, ikke feirer terrorisme, ikke relativiserer terrorisme, ikke feirer Hitler, ikke tar over gater og torg og ikke oppfordrer til vold og utryddelse.

Personene som oppfører seg slik, var i stedet 500 meter unna, på Sergels Torg.

500 meter – en annen verden

Der hadde den stadig krympende folkemengden fra Palestina-lobbyen samlet seg for å ønske Greta Thunberg og Lorena Delgado Vargas velkommen tilbake fra sitt Hamas-sponsede selfie-cruise med en humanitær flåte med tomme lasterom.

Demonstrasjonen på Sergels torg var imidlertid betydelig mer beskjeden enn på Norrmalmstorg, til offentlig tjenestes dårlig skjulte fortvilelse. Dette til tross for at duoen Thunberg/Delgado Vargas var i sitt ess: Anklagene mot Sverige og Israel var ispedd tilfeldig antisemittisme og unnskyldninger for islamistisk terror. Alt ledsaget av krav, trommer, skrik og rop.

Ingenting nytt under solen der, med andre ord.

Til tross for det var ikke Sergels torg engang halvfullt – og det sier sitt: Sverige og svenskene er lei av dem som min salig bestemor kalte «skvälkäftarna» – skrikhalsene – dem som skriker og roper, dem som ikke har noe viktig å si, men som vil gjøre hva som helst for å få oppmerksomhet. Dem som, med Bibelens ord, hverken er drønnende malm eller en klingende bjelle.

Sverige er lei av dem, Sverige har gjennomskuet dem.

Sverige har tatt et standpunkt

Det vi ser i sammenligningen mellom tirsdagens oppmøte på disse to torgene, viser at det store flertallet av svensker støtter jødenes rett til å eksistere, ikke Hamas’ rett til terrorisme. Flertallet av svenskene støtter gislene, ikke kidnapperne. Flertallet av svenskene støtter liv, ikke død.

Vanlige folk ble lei av the gretards da det viste seg at frøken Thunberg hadde byttet ut helgenglorien sin med en keffiyeh. Kanskje det var mer lønnsomt, kanskje hun de facto feiret drapet på spedbarn? Hvem vet? Kommunisme og antisemittisme går vanligvis hånd i hånd, så kanskje steget ikke var så stort.

Forhåpentligvis brakte tirsdagen en innsikt for Greta og den såkalte pro-palestinske bevegelsen: De har ikke (lenger) bred, folkelig støtte. Støtten deres finnes blant islamister, nazister og venstreorienterte journalister. Det bærer ikke langt, forutsatt at man ikke er forberedt på å ta i bruk både terroristenes slagord og deres modus operandi.

Nå gjenstår det bare å håpe at den samme innsikten når svenske folkevalgte. Også de må snu ryggen til skrikhalsene og ta samme valg som folket på Norrmalmstorg: vise sin støtte til gislene, til det jødiske folk og til Israels rett til å eksistere. Sverige og svenske politikere må, kort sagt, velge livet fremfor døden.

Hvordan det ellers ender, kan de spørre gislene om, som etter to år fortsatt holdes i Gaza-tunnelene – forutsatt at de overlever lenge nok til å kunne fortelle.

Foto: Document.

Ulf Cahns tale

Manifestasjonen på Norrmalmstorg ble arrangert av Bring Them Home Stockholm i samarbeid med Med Israel för fred (MIFF). Under talen minnet MIFFs svenske kommunikasjonssjef Ulf Cahn oss om lidelsen, stillheten og viktigheten av aldri å glemme. Talen finner du nedenfor, men hvis du heller vil se og høre den, kan du gjøre det ved å klikke her:

Kjære venner,

Først, en varm takk til Bring Them Home Stockholm, som planla og organiserte denne kvelden. Jeg er glad for at vi i Med Israel För Fred kan samarbeide med dere og at jeg får snakke her på Norrmalmstorg i kveld.

Det er så viktig at vi kan og får lov til å samles, offentlig. Gatebildet er fullt av Israels fiender, vi ser dem nesten daglig på gatene i Stockholm.

Men vi eksisterer også, og i kveld viser vi det!

I kveld handler det ikke om dødskulten Hamas. Ikke om det motbydelige jødehatet og Israel-hatet, som blir verre. Heller ikke om offentlig tjeneste og andre medier som ikke gjør jobben sin. Ikke engang om Greta Thunberg og andre Hamas-forsvarere.

I kveld handler det om våre søstre og brødre som er gisler i Gaza. De er gisler fordi de er jøder og kommer fra Israel. Folket og staten som Hamas og andre islamister hater og ønsker å utslette.

Vi husker alle 7. oktober 2023. Sjokket. Traumet. Videoer og bilder fra angrepene fra terrorister, UNRWA-ansatte og vanlige palestinske sivile i Gaza. Barn, kvinner og eldre som blir myrdet, voldtatt, torturert og kidnappet på de mest forferdelige måter. Fra Kfir Bibas, ni måneder gammel da han ble kidnappet og kvalt av terroristene, til Shlomo Mansour, 86 år gammel, som overlevde Farhoud-pogromen i Irak i 1941, men nå ble myrdet.

Vi har sett bildene, sett videoene, hørt vitnesbyrdene. Vi har snakket med familie, slektninger og venner i Israel.

Måtte minnet om de myrdede være en velsignelse.

Måtte de kidnappede som fortsatt holdes fanget i Gaza, snart bli fri. Måtte de bli gjenforent med sine partnere, sine familier, sine venner, naboer og kolleger. Med sitt land.

I kveld handler det om de kidnappede, ofrene for terroren fra Gaza.

Om Evyatar David, som vi så på Hamas’ propagandabilder og -videoer for en måned siden. Tynn som en jøde under Holocaust, mens han gravde sin egen grav i en tunnel i Gaza.

Om Eitan Horn, hvis bror Yair ble løslatt i februar og hvis far jeg møtte i Israel i fjor sommer. Et møte jeg aldri vil glemme.

Det handler om Alon Ohel. Om Yossi Sharabi. Om mange flere, vi vil høre mer om dem snart.

48 gisler er fortsatt i Gaza.

Hvorfor er det så lite snakk om dem i Sverige?

Hvorfor blir ikke hatet som Hamas og andre grupper står for, fremhevet?

Årsaken til den pågående krigen?

Den ble glemt veldig raskt etter 7. oktober 2023.

Alle vi som er samlet her i kveld – vi husker, og vi vet. Vi lever med dette hver dag. Vi lider. Vi tenker på israelerne i Hamas-tunnelene, eller hvor enn de er.

Og samtidig er dette selvfølgelig ingenting. I Gaza har våre søstre og brødre, gislene, blitt plaget i to år. I Israel har familiene deres blitt plaget i to år. To år!

I kveld sier vi høyt og tydelig til hele verden:

Bring dem hjem nå!

Am Israel Chai!

Det jødiske folk lever! Israel lever!

Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!