Det er klart at det er kinkig for stats­ministeren i et land som en gang var trygt og fredelig at det eksploderer granater i gatene. Han har det øverste ansvaret for sikkerheten i landet, og nå har det vært to granat­eksplosjoner på to uker – én i Oslo og én på Strømmen.

Derfor er det heller ingen vei utenom at Jonas Gahr Støre må si noen ord til offentlig­heten. Så hva sier han nå?

NTB siterer statsministeren:

– Jeg forstår at folk blir redde og at det er frykt knyttet til at ordet granat blir knyttet til en hendelse i et norsk tettsted.

Lett er det nok ikke for en bortskjemt over­klasse­gutt som lever beskyttet mot farene vanlige folk utsettes for, å vise empati med deres frykt. Så man kan vel egentlig ikke si at han gjør noe ordentlig forsøk på det heller. Men erstatningen for et forsøk destabiliserer ham nok til å dra en stilistisk skjemmende dobbel «knyttet».

Et kjennetegn ved personer som har store ressurser og lever beskyttet, er at de ikke egentlig deltar i livet som folk flest lever – de ser på det med en slags viten­skapelig distanse, den være seg sosiologisk, statistisk eller psyko­analyserende.

Etter granatangrepet på Strømmen velger tåkefyrsten den sistnevnte tilnærmings­måten. Han gjør et forsøk på å forstå de subtile mekanismene bak redselen.

Ordet «granat» er nemlig så skummelt, og ekstra skummelt blir det når det er naturlig å bruke det om en «hendelse» som skjer blant folk.

Vanlige mennesker blir jo redde for at noen kan bli skadet hvis det skjer en eksplosjon, noe annet ville være rart. Men det er ikke den ekle uroen ved det som kan skje med mennesker av kjøtt og blod som interesserer Støre.

I Støres univers er det selve ordet, og ikke virkeligheten ordet beskriver, som utløser frykten.

Da er veien kort til en genial løsning: Det beste er om folk ikke setter ord på det som skjer. Ideelt sett burde eksplosjonen aldri ha vært rapportert. Og om det nå ikke kunne unngås, burde de som uttalte seg om den, ha latt være å bruke det angst­utløsende ordet «granat».

Men men, nå er skaden skjedd. Støres beste håp er at det er raskt glemt, og at tilværelsen hurtigst mulig returnerer til det sedvanlige fokuset på brød og sirkus. Kan ikke folk bare være underholdnings- og nytelsessøkende nok til å bli dumme og glemsomme?

Kanskje merket han selv at forsøket på å leve seg inn i andres frykt ikke var særlig vellykket. Stats­ministeren skifter i alle fall register etter den språklig-psykologiske analysen:

Det hører ikke noen sted hjemme at det skal være granat­eksplosjoner i Norge.

Nei, de som driver med granat­eksplosjoner, skulle skamme seg, skulle de. Sånt gjør man da virkelig ikke. Tante Sofie var det vi mest av alt trengte nå.

Før Thomas Boe Hornburg ble sekretær for Støre, jobbet han som journalist i Aftenposten, der han i 2015 hyllet den senere stats­ministeren for å være en «samlende nasjonal­skald». Aftenposten har klokelig nok fjernet artikkelen fra sine nettsider.

Men hvordan i all verden kunne det norske folket spille kortene sine så dårlig at denne tåke­pratende dåse­mikkelen ble regjerings­sjef?

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp e-boken her.