Hva ville to av forrige århundres mest innflytelsesrike økonomer sagt om den norske kronens vedvarende svakhet? Milton Friedman, monetarismens forkjemper, og Joseph Schumpeter, teoretikeren bak «kreativ destruksjon», ville neppe spart på kruttet.

Sett fra deres perspektiv fremstår Norge som et velstående land som – i likhet med Argentina – undergraver sin egen valuta ved å gjøre staten til økonomiens dominerende kraft.

Friedman: Valutaen er et spørsmål om tillit

Milton Friedman mente at inflasjon og valutakollaps alltid er et politisk fenomen. Valutaens verdi reflekterer ikke bare penger i omløp, men tilliten til et lands fremtidige økonomiske retning. For Friedman var hovedregelen enkel: En valuta svekkes når staten blir for stor, utgiftene for høye og privat sektor for svak.

Argentina er skoleeksemplet. Landet levde i tiår på statlige subsidier, kunstig høye lønninger og trykking av penger. Når underskuddene ikke lenger kunne skjules, kollapset pesoen. Milei har forsøkt å bryte denne onde sirkelen ved å kutte og gjenreise tillit.

Norge trykker ikke penger, og budsjettet går med overskudd. Men Friedman ville likevel hevde at kronens svakhet skyldes samme grunnleggende feil: en altfor stor stat som lever på andres bekostning. To tredjedeler av befolkningen er lønnet via statsbudsjettet. Store innvandrergrupper lever permanent på overføringer. Privat sektor er redusert til å dra et stadig tyngre lass.

For Friedman er dette oppskriften på en valuta uten fremtidstro. Kapitalen søker seg bort fra kronen, selv når oljeprisen er høy, fordi utenlandske investorer ser en økonomi der produktiv verdiskaping blir stadig mindre viktig.

Schumpeter: Kreativ destruksjon er satt ut av spill

Joseph Schumpeter så kapitalismens styrke i evnen til stadig fornyelse. Nye bedrifter, nye ideer og ny teknologi vokser frem, mens gamle strukturer forsvinner. Han kalte det «kreativ destruksjon» – motoren i all økonomisk utvikling.

Hva skjer når staten blir for stor? Når stadig flere lever på trygd og subsidier? Da stopper denne prosessen opp. Norge har en av verdens største offentlige sektorer. I stedet for å slippe løs private krefter, suger staten til seg arbeidskraft, ressurser og initiativ. Resultatet er stagnasjon forkledd som trygghet.

For Schumpeter er kronens svakhet et tydelig symptom: Valutamarkedet ser at Norge ikke lenger er et land hvor privat verdiskaping blomstrer. Vi lever på en råvare – olje – og et fond – Oljefondet. Men vi skaper ikke den typen ny dynamikk som kjennetegner en sunn markedsøkonomi.

Argentina falt i samme felle, men på en annen måte. Der ble industrien kvalt av proteksjonisme og statlig kontroll. I Norge er det den altomfattende velferdsstaten som skaper immobilitet. Schumpeter ville sagt: Dere forvandler dere fra en kapitalistisk økonomi til et administrert system der fremtidens vekst ofres for dagens komfort.

Mottakere av overføringer konkurrerer med privat sektor

Her ville begge økonomene spisset kritikken ytterligere: Når en stadig større andel av befolkningen lever på statlige overføringer, skapes en ubalanse som merkes i hele økonomien.

• De som lever på trygd eller stønad, får midler til personlig forbruk. Disse pengene brukes i de samme markedene som privat sektor er avhengig av: mat, klær, elektronikk og importerte forbruksvarer.
• Dermed blir det flere mennesker med kjøpekraft som konkurrerer om samme mengde varer. Importleddet har ingen insentiver til å øke volumet i takt med etterspørselen, fordi svak krone gjør import dyrere og marginene høyere. Resultatet blir etterspørselsdrevet inflasjon.

På boligmarkedet er mekanismen enda tydeligere:

• Private arbeidstakere konkurrerer om boliger med staten, som kjøper eller subsidierer boliger til dem som lever på overføringer.
• Dette driver prisene opp, fordi staten fungerer som en aktør med ubegrensede midler i ryggen.
• Den private arbeidstakeren, som skal klare seg på egen lønn, presses dermed ut eller må påta seg høyere gjeld.

Friedman ville kalt dette en form for skjult pengeinflasjon: Staten deler ut midler uten å øke verdiskapingen, og presser dermed prisene opp for alle. Schumpeter ville lagt til at dette hemmer kapitalismens dynamikk: De som faktisk driver produktiv virksomhet, får svekket konkurransekraft, fordi levekostnadene øker og lønnsomheten reduseres.

Statens dobbeltmoral om inflasjon

Det paradoksale er at staten selv innrømmer logikken – men bare når det passer. Politikere hevder at man ikke kan investere Oljefondet i Norge, fordi det ville være inflasjonsdrivende. Direkte investeringer i infrastruktur, industri eller innovasjon blir sett på som farlig for prisstabiliteten.

Men samtidig deler staten ut de samme pengene i form av overføringer, lønn og trygd – som går rett til personlig forbruk. Effekten er den samme, bare enda mer ineffektiv: Flere mennesker får penger å bruke på samme mengde varer og boliger, uten at produksjonen øker.

Friedman ville her pekt på inkonsekvensen: Dere nekter å investere produktivt fordi det kan drive opp prisene, men dere har ingen betenkeligheter med å drive opp prisene gjennom overføringsforbruk. Schumpeter ville vært like nådeløs: Dere velger kortsiktig konsum fremfor langsiktig investering, og dere lurer dere selv med tekniske skiller.

Oljefondet – en sovepille

Både Friedman og Schumpeter ville pekt på Oljefondet som et tveegget sverd. På den ene siden gir det Norge en unik buffer. På den andre siden fungerer fondet som en sovepille: Det skjuler at staten bruker mer enn den produserer.

Når pengene brukes til offentlig forbruk fremfor investeringer, øker importen, mens etterspørselen etter kroner svekkes. Valutamarkedet ser dette og straffer kronen. Som Friedman ville uttrykt det: Dere lever på en illusjon av rikdom. Fondet gir dere penger, men ikke den produktiviteten som trengs for en sterk valuta.

Norge som Argentina i sakte film

Her ligger parallellen til Argentina. Ikke i hyperinflasjon eller kollaps, men i strukturen: en stadig større stat, en stadig svakere privat sektor, en valuta uten tillit. Argentina levde på lån og trykking av penger; Norge lever på oljefondet. Men mekanismen er den samme: Staten spiser seg inn i økonomien og undergraver fremtidig verdiskaping.

Milei prøver å snu skuta i Argentina gjennom drastiske kutt. I Norge tror myndighetene at vi kan fortsette som før fordi vi har fondet i ryggen. Men valutaen avslører sannheten: Markedet ser ikke en fremtidsrettet økonomi, bare en stat som lever av tidligere generasjoners oljeinntekter.

Hva ville Friedman og Schumpeter sagt?

Friedman ville ristet på hodet og sagt at kronens svakhet er en politisk sykdom: Dere har latt staten ta over økonomien. Tilliten til valutaen forsvinner, fordi dere ikke lenger lever av produktivitet, men av forbruk finansiert av oljeinntekter.

Schumpeter ville vært enda mer pessimistisk: Dere har drept kapitalismens kreative destruksjon. Når staten blir alt, mister dere fremtidens entreprenører. Kronesvekkelsen er bare begynnelsen på stagnasjonen.

En advarsel vi bør ta på alvor

Norge står ikke på randen av en argentinsk kollaps. Vi har fondet, vi har olje, vi har en rik historie. Men parallellen er reell: Når staten blir for stor, når for mange lever på overføringer, og når privat verdiskaping svekkes, blir valutaen den første som varsler.

Det er dét kronen gjør nå. Den roper til oss at vi lever på en modell som ikke kan vare. Spørsmålet er om vi lytter – eller om vi må oppleve et økonomisk sjokk før vi tar grep.