«Muhammed mottar Banu Nadirs underkastelse», illustrasjon fra Jami’ al-tawarikh (tidlig i det 14. århundre).

Muhammed er ikke bare islams grunnlegger, han er selve normen for tro, liv og samfunn. Dermed er islam ikke først og fremst en gudsreligion, men en profetreligion: Å være muslim er å følge Muhammed.

Det finnes få skikkelser i verdenshistorien som i så høy grad som Muhammed har definert en hel sivilisasjon. For kristendommen er Kristus sentrum, men hans lære er formidlet av disipler og tolket i mangfoldige retninger. For buddhismen finnes mange retninger og tradisjoner, og selve Buddhas liv fungerer mer som en inspirasjon enn som en bindende lov. Islam er annerledes. Her er profeten ikke bare en formidler – han er selve malen. Muhammed er islam.

14 prosent Allah – 86 prosent Muhammed

Den islamske kanon hviler på tre hovedkilder: Koranen, Sira (biografien om profeten) og Hadith (tradisjonene om hans ord og handlinger). Koranen utgjør bare om lag 14 prosent av dette tekstuniverset. De resterende 86 prosentene er fortellingen om Muhammeds liv og lære.

Det er ikke et forholdstall man kan overse. Det viser at islam i sin praktiske form er gjennomsyret av profetens eksempel. Guddommen Allah er selvsagt til stede som en transcendental autoritet, men det er Muhammed som viser hva dette betyr i hverdagen: hvordan man ber, spiser, vasker seg, gifter seg, straffer, styrer og kriger.

Dette gjør islam til en profetsentrisk religion. Den troende muslim er i praksis muhammedaner – ikke fordi han tilber profeten, men fordi hele hans liv skal modelleres etter profetens liv.

Sunna – den bindende normen

Sunna er betegnelsen på profetens eksempel, slik det er nedtegnet i hadith-litteraturen. Dette er ikke et knippe utvalgte visdomsord, men en massiv tekstkorpus som dekker alle sider av tilværelsen. De seks klassiske samlingene (Kutub al-Sittah) teller rundt 18.000 sider tekst.

Her finner vi detaljer om de mest dagligdagse forhold: hvilken sko profeten tok på seg først, hvordan han pusset tennene, hvordan han hilste – men også hans bud om krig, hans syn på kvinner, slaver, lov og rett. Det er i sunna islam får sitt praktiske innhold. Sharia, den islamske loven, er i realiteten en kondensering av Koranen og sunna, og dermed en kodifisering av Muhammeds eksempel.

Når en muslim skal vite hva som er rett og galt, er det ikke Koranens ofte generelle vendinger som gir svaret, men hadithenes detaljerte anvisninger. Muhammeds liv er målestokken.

Sira – jihad som livsverk

Den biografiske tradisjonen (Sira) gir ytterligere dybde. Ibn Ishaqs klassiske livsskildring, senere redigert av Ibn Hisham, er hovedkilden. To tredjedeler av denne teksten handler om jihad – forstått som militær kamp.

Dette er avgjørende: Muhammed fremstilles ikke primært som en mystiker eller åndelig guru, men som en politisk og militær leder. Slag, ekspedisjoner, strategier, erobringer og behandlingen av fiender fyller mesteparten av fortellingen.

Jihad er dermed ingen marginal tolkning, men selve hovedlinjen i profetens liv. Når muslimer gjennom århundrene har sett til Muhammed som forbilde, har de sett til en kriger og statsbygger like mye som til en religiøs lærer.

Politisk islam – profetens arv

Dette har dype konsekvenser. Islam fremstår ikke bare som en religion, men som en total orden: en kombinasjon av tro, lov, politikk og kultur. I motsetning til jødedommens halakhah, som uttrykkelig underordner seg de sekulære lover i et samfunn, gjør sharia krav på overlegenhet.

Det er Muhammeds liv som gjør dette mulig. Han begynte som forkynner i Mekka, men ble i Medina politisk leder og hærfører. Hans eksempel gir islam en dualitet. Når svakt: fremstå som pasifistisk. Når sterkt: opptre med makt. Denne strategien, nedfelt i Koranens abrogeringsprinsipp (at de senere, mer aggressive åpenbaringene overstyrer de tidlige), er forankret i profetens egen livshistorie.

Profetsentrismen i praksis

Når vi i dag diskuterer islam, er det lett å redusere samtalen til abstrakte begreper som «radikalisering» eller «islamisme». Men dette skjuler virkeligheten: Det dreier seg ikke om avvik eller ekstreme varianter, men om en konsekvent etterfølgelse av profeten.

Muhammed er den normative modellen. Og den muslim som ønsker å være trofast, kan ikke sette seg selv over profeten. Dermed blir spørsmålene om jihad, kvinners stilling, forholdet til ikke-muslimer og retten til å kritisere islam, spørsmål som ikke kan løses med «reformer» uten å bryte med profetens eksempel.

En realitet Vesten helst ser bort fra

For Vesten er dette ubehagelig. Vi liker å tro at religion kan privatiseres, reduseres til et trosforhold eller en etisk inspirasjon. Men islam er annerledes. Den er uløselig knyttet til en historisk person hvis liv er detaljert nedtegnet og gjort normativt for all tid.

Det er derfor Muhammeds betydning ikke bare er historisk, men akutt politisk. Islam kan ikke skilles fra profetens liv, slik vi kjenner det fra hadith og sira. Og det er dette som gjør islam til noe langt mer enn en religion i vestlig forstand: Det er en total modell for samfunn og makt, bygget på en mann og hans eksempel.

Når man sier at Muhammed er islam, er det ikke en retorisk overdrivelse. Det er en presis beskrivelse. Uten Muhammed – ingen islam. Og med Muhammed – et system som gir svar på alt, fra den minste detalj i hverdagen til krigens brutale regler.

Dette er både islams styrke og islams største utfordring i møte med den moderne verden. For så lenge profeten er det ufravikelige mønster, vil hans liv – med alt det innebar av krig, makt og dominans – være like normgivende i dag som på 600-tallet.

Kjøp Ruud Koopmans’ bok fra Document Forlag!