Nylig skrev jeg noe om at kunstig intelligens utgjør en fare for demokratiet. Problemet er at med kunstig intelligens kan ingen vite om det de ser i en video, på TV eller hører på radio, gjenspeiler noe som faktisk har skjedd. Hvis vi ser en person si noe, kan vi ikke vite om han eller hun faktisk gjorde det. Med kunstig intelligens kan man lett la folk uttale de mest avsindige ting, eller i det minste noe de ikke mener.

Vi er vant til at mediene anklager sine motstandere for ting de hverken har sagt eller gjort, men med kunstig intelligens kan de ta et kjempestort skritt videre, nemlig til å oppheve selve virkeligheten. Og dessverre er det grunn til å frykte at mediene og andre aktører vil gjøre det. Det handler om makt for enhver pris. Den globalistiske herskerklassen vil ikke nøle med å ta alle midler i bruk for å befeste sin posisjon.

Siden vi i fremtiden ikke vil kunne stole på at digitale mediers historier har noe med virkeligheten å gjøre, kunne en løsning være å gå over til gammeldagse trykte aviser. De kan riktignok også forfalskes, men det vil være dyrt å trykke for eksempel 20 000 eksemplarer av dagens Kristeligt Dagblad.

Problemet er at alle danske aviser, med få variasjoner, deler samme ideologi og verdensanskuelse. Alle er tilhengere av klimatroen, globalismen og kulturrelativismen, og alle hater «høyresiden». Høyresiden defineres som alle som ikke abonnerer på medienes verdensforklaring, og siden nesten ingen politikere våger å bekjenne seg til noe som helst som ligger til høyre for Danmarks Radio, får innbyggerne ikke annet enn venstresidens propaganda.

Alle medier er stort sett enige, og derfor må de fleste vanlige borgere naturligvis anta at de kloke i fjernsynet i og hos Politiken har rett, og at det er dem selv det er noe galt med når de med egne øyne ser, for eksempel, at islamiseringen er en trussel mot deres egen og etterkommernes fremtid.

En løsning kunne være å starte en motstandsavis som beskriver virkeligheten som den er. Men det vil kreve en investering på hundrevis av millioner, og hvor skal man få journalistene og redaktørene fra – i en situasjon der journalistikk nærmest er blitt synonymt med Enhedslisten og Det Radikale Venstre?

Man kunne prøve å sende inn noe til de etablerte avisene, og lykke til med det. Jeg var en gang redaktør i Information, men i mange år har jeg ikke kunnet får noe som helst publisert i den avisen, så jeg har ikke prøvd flere ganger. Jeg har ikke engang fått lov til å korrigere feilaktig informasjon.

Så her står vi, mens den herskende klassen slikker seg om munnen.

Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp e-boken her!