Det finnes et punkt der selv de mest avanserte fortellinger kollapser under sin egen vekt. Vår tids fortelling er todelt: på den ene siden en klimapolitikk som lover 50 prosent kutt i utslipp innen 2030 og 95 prosent innen 2050, på den andre siden et globalt finanssystem som hviler på gjeld, og som kun kan opprettholdes gjennom kontinuerlig vekst. Begge deler kan ikke være sanne samtidig.

La oss ta økonomien først. Etter at Bretton Woods ble brutt i 1971 og dollaren ble frikoblet fra gullstandarden, har hele den vestlige verden vært inne i en eksperimentell epoke: et fiat-pengesystem hvor penger skapes som gjeld. Dette systemet er ikke stabilt, men krever permanent vekst i både realøkonomi og kreditt. Som Hyman Minsky påpekte: Stabilitet er destabiliserende. Når vi tror systemet er trygt, bygger vi opp gjeldsnivåer som gjør det ustabilt.

Gjeldsveksten kan bare bæres av en underliggende vekst i økonomien. Og all økonomisk vekst er uløselig knyttet til energi. Dette er fysikk, ikke politikk. Nicholas Georgescu-Roegen pekte allerede på 1970-tallet på at økonomien ikke kan frigjøre seg fra entropiens lover. Hver enhet verdiskaping forutsetter en enhet energi, og ingen mengde pengetrykking kan endre det forholdet. Derfor følger også gjeldsbasert vekst alltid energiforbruket.

Her oppstår det uløselige paradokset: Hvis verdensøkonomien skal fortsette å eksistere innenfor et fiat-regime, må vi øke energibruken. Hvis vi samtidig skal kutte utslipp med 95 prosent i løpet av 25 år, betyr det i praksis en nedbygging av store deler av den industrielle økonomien. Ingen kombinasjon av solceller, vindturbiner og hydrogenprosjekter kan endre på det grunnleggende energiregnskapet.

Dermed står vi igjen med to muligheter: Enten kollapser økonomien, eller så er klima­politikken en bløff.

Narrativet som finansielt instrument

Den mest plausible forklaringen er ikke at politikerne ønsker kollaps, men at klimafortellingen fungerer som et redskap. Den gir dem en rettferdiggjøring for å tappe statsbudsjettene direkte og kanalisere midlene inn i subsidierte prosjekter, finansielle instrumenter og nye markeder som aldri ville tålt åpen konkurranse. Det er «creative destruction» uten Schumpeters produktive element – en destruksjon hvor kapital allokeres til prosjekter som aldri kan bli lønnsomme, men som likevel holder investorer, konsulenter og politikere flytende.

Her opptrer ikke media som korrektiv, men som en forlengelse av markedet. De samme aktørene som sitter på eiersiden i grønne subsidieprosjekter, sitter på eiersiden i mediehusene. Resultatet er en kommunikasjon som ikke informerer, men selger. Klimakrisen er blitt verdens største reklamekampanje – og velgerne betaler regningen.

Den uuttalte regningen

Hva innebærer så dette? Dersom man forsøker å kutte utslipp i tråd med de vedtatte målene, vil det kreve en reduksjon i energibruken så omfattende at den moderne økonomien bryter sammen. Global forsyningskjede, industri, transport, landbruk – alt hviler på billig, konsentrert energi. Om man tvinger igjennom reelle kutt, får vi økonomisk depresjon i en skala som gjør 1930-tallet til en parentes.

Om man derimot opprettholder veksten, vil utslippene fortsette. Da blir klima bare en retorikk – et verktøy for å legitimere stadig større overføringer fra stat til privat kapital, fra skattebetaler til «omstillingens» profitører.

Den store fordrivelsen

Økonomen Joseph Tainter har skrevet om samfunn som kollapser fordi kompleksiteten de bygger opp for å løse problemer, til slutt blir dyrere enn problemene selv. Det er der vi er nå. Hver nye runde med «grønt industriløft», hver milliarder til havvind og hydrogen, hver nye kvoteordning, gjør systemet mer komplekst, mer sårbart og mer kostbart. Og likevel leverer det ikke løsningen.

Vi fordrives inn i en tid der demokrati reduseres til stemmegivning innenfor et narrativ som aldri kan utfordres: Klimaet krever, økonomien betaler. Men i realiteten er det motsatt: Økonomien krever energi, og uten energi kollapser både finans og samfunn.

To utganger

Til slutt er det derfor bare to utganger: Enten erkjenner vi realitetene – at et gjeldsbasert økonomisk system forutsetter vekst, og at vekst forutsetter energi som ikke lar seg erstatte av subsidiert symbolpolitikk. Eller så fortsetter vi illusjonen og lar politikere og finanshus bruke klimafortellingen som en skjerm for det som egentlig foregår: den største kapitaloverføringen i moderne historie, fra arbeidende befolkning til et globalt oligarki.

Begge deler kan ikke være sant. Og likevel er det dette paradokset vi er blitt bedt om å tro på – som om Stortinget kunne stemme over fysikkens og økonomiens lover.

Når fremtidens historikere ser tilbake, vil de spørre: Hvordan kunne en hel sivilisasjon bygge sitt ettermæle på en ligning som aldri gikk opp? Svaret vil være like enkelt som det er ubehagelig: Fordi det var lønnsomt – for noen få.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som e-bok.