Venneparet hadde kjent hverandre i 15 år. De flyttet sammen i Oslo i 2011 og var nærmest som bror og søster. Den fem år eldre kvinnen tok ham bort fra dårlige oppvekst­forhold da han var 16 år. Hun støttet ham gjennom ungdoms­årene, hentet ham på skolen når han hadde det vanskelig, og vennskapet ble sett på som trygt og sterkt.

Men bak fasaden ulmet konflikter. I 2014 sprakk forholdet da hun anmeldte ham for underslag. I stedet for å gjøre opp, flyktet han: Han slettet sosiale medier, byttet navn og forlot landet. Først høsten 2023 var han tilbake – og hun tok ham inn igjen.

Da hadde hun selv opplevd store tap. Faren, som hun sto svært nær, var død året før. Hun utviklet psykiske problemer, drakk mye og slet med alkoholisme. Flere ganger i rus skal hun ha sagt at hun ikke ønsket å leve lenger. Det var dette den tiltalte senere brukte som forklaring i retten.

Natt til 1. april 2024: Etter en kveld på byen vender de to tilbake til hans leilighet i Maridals­veien på Grüner­løkka. Rundt klokken 02.41 legger kvinnen seg på sofaen. Hun er sterkt beruset, med over 4 i promille, men småprater med ham. Plutselig henter han en stor kjøkkenkniv. Han går bort til sofaen – og stikker henne brutalt i brystet. Så tar han en ny kniv og stikker igjen. Begge stikkene treffer hjerte og lunger. Hun har ingen sjanse. Dette var ingen kamp. Det var en ren henrettelse. Deretter flytter han henne ned på gulvet, kaster et pledd over kroppen og legger de blodige knivene i kjøkken­vasken. Han kjenner etter pulsen – men den er borte.

Det var ikke et øyeblikks affekt. Bare to døgn tidligere hadde han søkt på nettet: «hvordan dreper man med kniv», «hvor ligger hjertet» og «hva gjør jeg hvis hun ikke dør av stikket».

Allerede tidligere på kvelden, mellom kl. 01.15 og 01.19, mens de satt på en bar på Grüner­løkka, hadde han skrevet et notat på telefonen:

«Jeg har gjort noe utrolig dumt i dag, hun truet meg så jeg tok til selvforsvar. Jeg måtte bare beskytte meg selv, men nå er hun død. Har ringt politiet og meldt meg selv inn. De henter meg nå, jeg blir borte noen år. Er helt ute av meg nå, vet ikke hva jeg skal gjøre av meg selv. Det klikket bare for meg, klarte ikke mer, så skjedde det bare.»

To timer senere gjorde han nettopp det han hadde forberedt.

Etter drapet forsøker han å ringe en venninne flere ganger, uten å få svar. Så sender han meldingen – og til slutt ringer han selv nødnummeret 112. I en sju minutter lang samtale forklarer han rolig at han har stukket sin venninne med kniv. Han innrømmer at han traff hjertet. Han har allerede pakket en bag med klær, klar for fengsel.

Da politiet ankommer fem minutter senere, finner de kvinnen livløs på gulvet, tildekket av et pledd. Ambulansen konstaterer døden umiddelbart.

Han innrømmer forsettlig drap, men hevder det skjedde i affekt. Retten trodde ikke på ham.

Vitner beskriver ham som kald og følelsesløs. I retten viser han knapt mimikk. Han ser ikke opp når pårørende vitner, men sitter og skribler i en dagbok. Han ba faktisk om å få slippe å være til stede under vitne­avhør av de etterlatte. Dommeren måtte slå fast at han ville bli hentet med makt hvis han ikke møtte frivillig.

Han har tidligere vært dømt for økonomisk kriminalitet – og for å ha lurt venner, inkludert avdøde, for store beløp. «Melkekua var tom», sa aktor i sin prosedyre.

Påtalemyndigheten ba om 16 års fengsel for overlagt drap, og slik ble også dommen. Med fradrag for 500 dager i varetekt gjenstår det 14 år, med mulighet for prøveløslatelse etter halv tid. Han kan altså være ute igjen om sju år.

Familien reagerer sterkt og kaller handlingen «uforståelig og umenneskelig». Venner av den tiltalte forteller at de lever i sjokk. Flere går til psykolog i etterkant. «Dette kunne vært meg», sier en av de nærmeste venninnene.

Under rettssaken var presse­benken full av journalister fra NRK, TV 2, Dagsavisen og andre store redaksjoner. Både drapsoffer og drapsmann er norske, og navn og bilder er offentliggjort. Men hvorfor får ikke alvorlige saker med utenlandske tiltalte samme dekning?

Da jeg spurte enkelte journalister i pausen, fikk jeg unnvikende svar. En sa bare: «Ehh, jeg må gå nå.»

Dette reiser spørsmålet: Behandles alle saker likt i norsk kriminal­journalistikk? Svaret synes åpenbart: Nei.