Øystein Steiro Sr. 
Jeg har tidligere skrevet at masseinnvandringen «ikke begynte med en ondsinnet plan klekket ut av fem gamle menn med hvitt hår og skjegg i en hule i Davos».
Etter nylig å ha blitt gjort oppmerksom på FNs rapport fra mars 2000 om Erstatningsmigrasjon i kommentarfeltet på Document, er jeg ikke så sikker lenger.
Det ligger i hvert fall en helt klar plan bak masseinnvandringen til Vest-Europa og Nord-Amerika. Du finner den bl.a. i ovennevnte FN-rapport.
Rapporten heter «Erstatningsmigrasjon: er det en løsning på en synkende og aldrende befolkning». Den er på 177 sider og utarbeidet av FNs Befolkningskontor i Avdelingen for Økonomiske og Sosiale Forhold, som er underlagt FNs sekretariat. Den bygger på kilder i EU, OECD og FN tilbake til slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet.
FNs befolkningskontor er ansvarlig for å gi det internasjonale samfunn informasjon når det gjelder befolkningsutviklingen i verden. Det gir råd og veiledning til FNs generalforsamling, FNs Økonomiske og Sosiale Råd og FNs Kommisjon for Befolkning og Utvikling.
Rapporten tar utgangspunkt i de demografiske trendene før og omkring årtusenskiftet, med befolkningsnedgang og en aldrende befolkning, som en følge av fallende fødselsrater og økt forventet levetid i Vesten. Den uttrykker bekymring knyttet til at stadig færre må forsørge stadig flere.
Tiltakene rapporten foreskriver, er omfattende erstatningsmigrasjon fra landene i sør til landene i nord, for å erstatte en fallende og aldrende befolkning med stadig færre i arbeidsdyktig alder.
Her er planen beskrevet svart på hvitt. FNs befolkningskontor mente, og mener fortsatt, at landene i Vesten trenger massiv «erstatningsmigrasjon» og store internasjonale migrasjonsstrømmer for å unngå at befolkningene i Europa blir stadig mindre og eldre og vanskeligere å forsørge.
Dette er planen og dens begrunnelse i et nøtteskall. Og det er nettopp dette som har skjedd i Nord-Amerika, i Vest-Europa og i Norge. Planen er gjennomført til punkt og prikke.
Og den har ført fullstendig galt av sted, fordi den har hvilt på åpenbart mangelfulle og fullstendig feilaktige premisser.
For det første kan det stilles spørsmål ved premisset om at en aldrende befolkning er et problem og at det hindrer fortsatt økonomisk vekst og velferdsutvikling.
Forventet levealder har økt sterkt i Vesten, men det har også arbeidsproduktiviteten, noe som har ført til økt reallønnsvekst og velferdsutvikling både i Nord-Amerika og Vest-Europa frem til før årtusenskiftet, da innvandringen virkelig skjøt fart og for alvor begynte å belaste de offentlige budsjettene.
Det er likedan få grunner til å anta at den teknologiske utvikling og produktiviteten i de vestlige økonomier vil avta. Den gjorde et hopp med datarevolusjonen på 1990-tallet, og er i ferd med å gjøre et nytt hopp nå, med kunstig intelligens.
Den vedvarende produktivitetsveksten kompenserer for aldringen i befolkningen. Om flere må forsørges, så jobber den yrkesaktive delen av befolkningen stadig mer effektivt pga. innovasjon og teknologiske fremskritt.
Samtidig er det imidlertid grunn til å tro at økningen i forventet levealder ikke vil fortsette inn i evigheten. Den har allerede begynt å flate ut i OECD-området for drøyt ti år siden, og har faktisk nå gått tilbake i USA og flere andre land.
Arbeidsproduktiviteten er i ferd med å gjøre et nytt byks, og aldringen i befolkningen er i ferd med å stoppe opp. Altså motsatt av hva demografene i FN spådde.
Dernest er det påtakelig at politikerne i Vesten totalt har ignorert bruken av økonomiske og andre insentiver for å øke fødselsratene.
Det har åpenbart sammenheng med kvinnefrigjøringen og forstillingen om at kvinner skal ut i arbeidslivet, heller enn å være hjemme og føde barn.
Det er imidlertid et postulat som stadig flere stiller spørsmål ved både her i Norge og i flere andre land. For stadig flere er det blitt et spørsmål om hvorvidt de har råd til å være hjemme. En mer barnevennlig familiepolitikk, som gjør det mulig å føde flere barn, etterspørres av stadig flere.
Men først og fremst har demografene i FN, EU og OECD gjort en kjempebrøler ved å forutsette at arbeidsdeltakelsen til migrantene fra det globale sør ville bli like høy som for vertslandenes egen befolkning.
Det er den ikke. Arbeidsdeltakelsen er betydelig lavere, og forbruket av velferdsytelser er langt høyere i innvandrerbefolkningen. Det skyldes flere åpenbare forhold.
For det første at migrantene fra sør gjennomgående har svært lav eller ingen utdanning og mangler den kompetansen de vestlige kunnskapsøkonomiene etterspør.
For det andre kommer mange migranter fra føydale stamme- og klansamfunn med en helt annen kulturbakgrunn og arbeidsmoral, som kombinert med sjenerøse vestlige velferdsordninger stimulerer til inaktivitet og tilsvarende høyt forbruk av sosiale tjenester.
Resultatet er blitt at det ikke er eldrebølgen, men innvandringen fra sør som truer velferdsstaten. Altså det stikk motsatte av det planleggerne og byråkratene i FN så for seg.
De så også bort fra at migrasjonen fra sør tapper utviklingslandene for humankapital og dermed hindrer u-landenes egen økonomiske og sosiale utvikling.
I stedet pøser de på med stadig mer bistand, som legger økende press på statens finanser og på skattebetalerne, og som dessuten snarere fører til bistandsavhengighet enn til utvikling.
Å forutsette at innvandrerne ville bli som den opprinnelige vertsbefolkningen, at integrering ikke ville være noen utfordring og at multikulturalisme var et ubetinget gode, har vært en gigafeilslutning som politikerne i Europa fortsatt ikke er villig til å innrømme eller ta konsekvensene av.
De har sett fullstendig bort fra de økonomiske kostnadene og de politiske, sosiale, kulturelle og sikkerhetsmessige konsekvensene av innvandringen.
Og de har overhodet ikke tatt hensyn til de mange konfliktene som følger med masseinnvandringen og blandingen av befolkninger med ulik kultur, religion og rettsoppfatning.
Forestillingen om å løse utfordringene knyttet til de lave fødselsratene og en aldrende befolkning gjennom erstatningsmigrasjon, har hvilt på banalt forenklede og gale forutsetninger.
Det har tjent interessene til de politiske eliter og «stakeholderne» som møtes til årlig samling i Davos.
Det har ikke tjent skattebetalerne og velgerne, som har måttet betale kostnadene knyttet til innvandringen i form av høyere skatter og press på velferdsstaten, redusert reallønnsutvikling og et svekket arbeidsmarked, dårligere samfunnssikkerhet og voksende kultur- og verdikonflikter samt redusert demokratisk innflytelse over utviklingen i vertslandene.
De vestlige elitene har opptrådt utrolig arrogant og ansvarsløst. Masseinnvandringen til Vesten fremstår på samme måte som massevaksineringen, som et enormt og dårlig gjennomtenkt sosialt eksperiment.
Skadevirkningene av covid-vaksineringen søkes skjult og bagatellisert. Når det gjelder masseinnvandringen, blir det stadig vanskeligere. Og det ikke vanskelig å spå utfallet dersom innvandringspolitikken ikke reverseres.
Den har allerede brakt Storbritannia til randen av borgerkrig. Og flere hundre bydeler i både Frankrike, Tyskland, Italia, Belgia, Sverige og Storbritannia er blitt til «no go zones» hvor sharia og voldskriminalitet råder der hvor politi og ordensmakt ikke lenger er i stand til å opprettholde lov og orden.
Hele bydeler i flere av de store byene i Norge er ikke lenger trygge nattestid. Vi er i ferd med å få «svenske tilstander» også her. Og det er ikke en følge av tilfeldigheter.
Det ligger en plan bak. Den er blitt gjennomført av et stakeholder-konglomerat av internasjonale politikere, byråkrater, investorer og næringslivsledere fullstendig uten demokratisk forankring. Og den har ført fullstendig galt av sted.
Det eneste som kan bøte på dette, er å stoppe den økonomiske velferdsinnvandringen umiddelbart og iverksette omfattende re-migrasjon av asylanter i henhold til asylinstituttets opprinnelige intensjon om retur til hjemlandet så snart forholdene der gjør det forsvarlig, en utvikling Trump nå har påbegynt i USA.
(Øystein Steiro Sr. er førstekandidat for Norgesdemokratene i Akershus og i Vest-Agder.)
