Dette er de tre verste bannordene i det narrativstyrte ekkokammeret til stortingspartiene. De benektes og fornektes og kan få deg satt i fengsel for hatprat. Men det er sant, hvert bidige ord.

Skal vi ikke lenger kunne fortelle sannheten?

Stortingspartiene er ansvarlige for å ha avgitt betydelig suverenitet til EU. Våre politiske ledere er ansvarlige for en innvandringspolitikk som unektelig fører til befolkningsutskiftning. Og de er ansvarlige for at landet gradvis, men ved hjelp av en stø kurs, snik-islamiseres og tilpasses islam.

EØS-avtalen er åpenbart i strid med Grunnloven!

Siden den trådte i kraft i 1994 har Norge implementert drøyt 14.000 EU-direktiv og rettsakter. Iht. artikkel 7 i avtalen har Norge forpliktet seg til å implementere alle fremtidige EU-rettsakter som er relevante for det indre marked og de fire friheter; fri bevegelse av personer, varer, tjenester og kapital.

Det innebærer stadig større suverenitetsavståelse til en internasjonal konføderasjon som det norske folk ikke har noen innflytelse over. Det innebærer at en betydelig del av rettsutviklingen i landet er overført fra et demokratisk valgt Storting til en EU-kommisjon av ikke-valgte EU-byråkrater og et Europa-parlament vi ikke er representert i.

Norge kan i teorien bruke reservasjonsretten. Dette er kun gjort én gang, i forbindelse med tredje postdirektiv i 2011, men ble senere trukket tilbake. EU truer med omfattende sanksjoner som norske politikere ikke vil utfordre. Reservasjonsretten er med andre ord ikke reell.

Det betyr at landet i betydelig grad er underlagt EU, til tross for at folkeflertallet ved to folkeavstemninger, i hhv. 1972 og 1994, stemte imot EU-medlemskap. Norge er faktisk dårligere demokratisk stilt enn EU-landene selv, fordi vi verken har representasjon eller innflytelse.

Mangelen på representasjon brukes av EU-tilhengerne som argument for fullt medlemskap. Det vil endre lite. Norge ville fått 13–15 representanter av EU-parlamentets 720, altså maksimalt 2 % av stemmene i EU-parlamentet, og i realiteten ingen innflytelse. Det er de store landene i EU som bestemmer.

Dessuten er det de 32.000 ikke-valgte byråkratene i EUs 53 generaldirektorater som først og fremst legger premissene for politikken og rettsutviklingen i EU, og i mindre grad EU-parlamentet.

EØS-avtalen er derfor åpenbart grunnlovsstridig. Dens omfattende overføring av lovgivende, dømmende og utøvende makt til EU er i konflikt med Grunnlovens § 1 om at Norge er «et fritt, selvstendig og udelelig rike.»

Folkeflertallet ble med andre ord lurt i 1994, ikke av EU, men av våre egne politikere, først og fremst av de såkalte styringspartiene, Arbeiderpartiet og Høyre, samt av den urbane politiske eliten i byene.

Det er de samme som i dag vil ha oss inn i et EU som er i full oppløsning politisk, sikkerhetspolitisk og økonomisk. Det er de samme politikerne som nekter enhver diskusjon om å erstatte EØS-avtalen med den bilaterale handelsavtalen vi hadde tidligere, noe vi har vi full anledning til. Den fungerte godt frem til 1994. Pga. EUs avhengighet av ressursene våre er det ingen grunn til å anta at det vil bli noen dårligere avtale enn dagens EØS-avtale. Tvert imot!

Norsk innvandringspolitikk fører til befolkningsutskiftning!

Det er de samme politikerne som påstår at vi iht. Schengen-avtalen og andre internasjonale avtaler ikke kan redusere strømmen av asylsøkere til Norge. Det er de samme som fortier at FN-charteret kun gjelder legitime asylsøkere og ikke velferdsimmigrantene, som utgjør det klare flertallet av dem som søker asyl i Norge. Det er de samme som fortier at FN-charterets intensjon er at asylsøkere skal repatrieres og sendes tilbake til hjemlandet snarest mulig og ikke gis statsborgerskap og varig opphold.

Og det er de samme politikerne som underslår at den ikke-vestlige innvandringen gradvis, og i stadig hurtigere tempo, er i ferd med å skifte ut befolkningen i Norge. Dét er ikke noe annet enn enkel matematikk og demografi som en følge av den høye innvandringen, ordningen med familiegjenforening, den liberale tildelingen av statsborgerskap og de langt høyere fødselsratene i innvandrerbefolkningen.

Den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen fra MENA-landene, Afrika og Asia vokser med drøyt 20.000 personer i året. Det tilsvarer en befolkningsvekst tilsvarende en by på Lillehammers størrelse hvert år! Mohammed har i flere år vært det mest populære guttenavnet i Oslo.

I 1980 besto den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen av 30.000–35.000 personer. Det tilsvarte knapt 1 % (0,7-0,9) av befolkningen. Ved årtusenskiftet i 2000, var den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen vokst seg seks ganger så stor, til 220.000–230.000, tilsvarende 5 % (4,9–5,1) av totalbefolkningen. I 2025 er den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen i Norge kommet opp i 610.000–695.000 personer og utgjør nå 11–12,5 % av totalbefolkningen. Det er drøyt 23 ganger så mange som i 1980.

I 1980 var det hovedsakelig «gjestearbeidere» fra Pakistan, Tyrkia og Marokko som kom til Norge. Ved årtusenskiftet hadde tilstrømningen fra Somalia og Irak kommet i tillegg. Den er siden komplettert med innvandrere fra Syria og Eritrea. Samtidig med at innvandringen fra disse landene fortsetter med uforminsket styrke, vil den ikke-vestlige innvandringen antakelig snart bli ytterligere økt med en bølge av palestinere fra Gaza-stripen som stortingspartiene vil hente hit.

De fleste innvandrerne fra MENA-landene i Asia og Afrika er lokalisert i de store byene. I Oslo og Drammen utgjør de ikke-vestlige innvandrerne omkring 20 % av befolkningen. I Oslo totalt har 30–40 % av barna nå ikke-vestlig innvandrerbakgrunn. I enkelte bydeler i Oslo, som Stovner og Søndre-Nordstrand, utgjør innvandrerbefolkningen allerede så mye som 40-45 %. I disse bydelene har 70–80 % av barna i barnehagene innvandrerbakgrunn.

Det forteller alt om hvilken vei det går. Vi ligger noen få år etter land som Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Belgia og Sverige, men vi beveger oss i samme retning. Tall basert på statistikk fra Office of National Statistics og den britiske folketellingen viser at hvite briter vil være i mindretall i sitt eget land innen 2063. I storbyer som London og Birmingham er de allerede i mindretall. Ved århundrets slutt vil hvite briter utgjøre 33,7 % av befolkningen i UK. Det er enkel demografi.

Det er mulig å gjøre noe med denne utviklingen, dersom det er politisk vilje til det. Norge er ikke bundet av EUs immigrasjonsregelverk for ikke-vestlig innvandring. Kravet om fri bevegelse av personer gjelder kun borgere fra EU/EØS-land. For ikke-vestlig innvandring fra MENA-landene, Afrika og Asia fastsetter Norge sine egne regler gjennom utlendingsloven og nasjonal politikk. FNs flyktningkonvensjon forhindrer heller ikke en nasjonal innvandringspolitikk.

Land som USA, Australia, Japan, Ungarn, Danmark og Polen har en langt strengere innvandringspolitikk enn Norge. De har alle tiltrådt både protokollen og flyktningkonvensjonen, bortsett fra USA som har tiltrådt protokollen, men ikke konvensjonen i FN.

Realiteten er at verken Høyre, Arbeiderpartiet eller noen av de andre stortingspartiene ønsker å gjøre noe med den massive ikke-vestlige innvandringen. Ingen er villig til å si stopp, inklusive FrP, som hestehandler bort innvandringspolitikken i partiprogrammet så snart de kommer i regjering med Høyre, KrF og Venstre.

Utviklingen går raskt, og den går stadig raskere. Og den går bare én vei: i retning av befolkningsutskiftning.

Landet snikislamiseres fordi den stille majoritet ikke bryr seg!

Den ikke-vestlige innvandringen fra MENA-landene, Afrika og Asia består hovedsakelig av vanskelig integrerbare muslimer med lav utdannelse og med lav yrkesdeltakelse. Innvandringen er ikke gratis.

Ingen vet eksakt, fordi SSB og stortingspartiene ikke ønsker å finne det ut, men enkle beregninger anslår at innvandringen koster norske skattebetalere minst 400–500 milliarder skattekroner årlig. Det er et vanvittig beløp.

For mens de vestlige innvandrerne og arbeids­innvandrere fra Øst-Europa (bortsett fra Ukraina) har like høy og høyere arbeids­deltakelse som den etnisk norske befolkningen, skiller innvandrerne fra Midtøsten, Afrika og Asia seg ut med langt lavere yrkesdeltakelse.

Bare ca. 38 % av innvandrerne mellom 20 og 66 år fra disse landene er fult syssel­satte og arbeider minst 35 timer i uka. Det er 29 % lavere enn den øvrige befolkningen. Det representerer 182.000 årsverk og 418 milliarder kroner i tapt verdi­skapning, tapt skatte­inngang og økte sosial­utgifter. I tillegg kommer de økte infrastrukturkostnadene som en følge av befolkningsøkningen knyttet til nødvendig utbygging av veinett, jernbane, sykehus og annen offentlig infrastruktur.

Én ting er at det koster penger. En annen ting er at innvandringen fører til redusert sikkerhet, økt kriminalitet, press mot liberale demokratiske rettigheter, press mot rettsstaten og det sekulære vestlige demokratiet, samt en gradvis forvitring av norsk kultur og tradisjoner til fordel for innvandrerbefolkningens krav om islam og sharia.

Islam er ikke bare en religion. Det er en ekskluderende religion som ikke tolererer andre religioner, og en politisk ideologi som har programfestet å endre samfunnet i islamsk retning.
Det gjelder særlig den fundamentalistiske ortodokse salafismen og wahabismen i sunni-tradisjonen, som også har spredt seg til Europa gjennom predikanter, moskeer og nettverk finansiert av landene ved Persiabukta, de såkalte Golf-statene.

Anslagsvis 80 % av disse anser seg som troende muslimer. 46 % ber til Allah hver dag og anses som sterkt troende. Hvor mange som kan karakteriseres som ortodokse og fundamentalistiske, foreligger det ikke tallmateriale for. Men de blir stadig mer høylytte. De tar stadig større plass. Og de stiller stadig høyere krav.

Nassim Taleb har skrevet godt om dette. I et essay om How Intolerant Minorities Rule fra 2016 beskriver han hvordan en liten, men besluttsom gruppe kan diktere preferansene og bestemme skjebnen til en naiv og passiv flertallsbefolkning og etter hvert endre samfunnet i tråd med egen ideologi og eget tankesett.

Til å begynne med dreier det seg ikke om direkte tvang eller overtalelsesevner. Det dreier seg om hvordan besluttsomme og organiserte minoriteter som nekter å gi etter, får sin vilje overfor en majoritetsbefolkning som ofte er uorganisert og uinteressert og derfor fleksibel. De kan akseptere en rekke tiltak på egen bekostning som hver for seg virker ubetydelige, men som i sum kan få store konsekvenser over tid.

Han viser til spredningen av islam i Midtøsten med Koranens ufravikelige regler om at muslimer ikke kan gifte seg med ikke-troende, at de i så fall må konvertere, og hvordan dette, sammen med de høye fødselsratene, over tid førte til et gradvis skifte av hele befolkningen over til islam.

Dette er et alvorlig varsku om hva vi har i vente dersom den etnisk norske flertallsbefolkningen ikke snart våkner. Demokratiets toleranse er en styrke, men flertallets naivitet og passivitet er også dets store svakhet. Fundamentalistisk tankegods og intolerante minoriteter som krever større plass og mer innflytelse enn deres antall skulle tilsi, er en trussel mot demokratiet dersom ikke flertallet er seg sitt ansvar bevisst.

Den stille majoritet i Norge må snart våkne og ta tilbake råderetten over eget land, stoppe innvandringen og sette ned foten for den gradvise, men målrettede og stadig økende snikislamiseringen.

Om det ikke skjer, kan vi snart vinke farvel til Norge slik vi kjenner det, og slik det en gang var.

Øystein Steiro Sr.
Vaktmester

Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!