⁶ Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. ⁷ Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.»

Johannes 14, 6–7

For en uke siden reflekterte Leif Tore Lindø i Stavanger Aftenblad over hva eller hvem Jesus ville ha stemt på, og han var selv ganske sikker på at Jesus ikke ville stemt Konservativt. Eller som han sa:

Jeg vil anta at han hadde lett etter kristne verdier. Empati, solidaritet, nestekjærlighet, gjerne i radikale varianter, mot samfunnets marginaliserte, trengende og utstøtte.

Noe han mente han fant lite av hos Konservativt.

Jeg vet ikke hva Jesus ville stemt, jeg er imidlertid ganske sikker på at han ikke ville involvert seg i politiske spørsmål. Han gjorde jo ikke det da han gikk her på jord, det var noe han overlot til oss. Og la det være sagt med én gang. Dette er ikke et forsvar for Konservativt, men et forsvar mot dem som mener at vi ikke skal blande religion og politikk, men som mer enn gjerne tar nettopp Jesus til inntekt for sin påståtte nestekjærlighet og frimodig hevder han var den første sosialist.

Det er imidlertid noe som står sentralt for kristendommens historie og dens påvirkning på politikken, og det er troen på at det finnes en sannhet med stor S om skaperverket og mennesket. Denne sannheten har vært sentral fra skapelsen av, og i kristendommens historie har den vært avgjørende i alt fra kampen for å beskytte livet til nyfødte barn til kampen for kvinners rettigheter og kampen mot slaveriet. Vi fikk et samfunn med likhet for loven og respekt for eiendomsretten, en rett som også la grunnlaget for kapitalisme, økonomisk vekst og velstand.

I dag krever mange at vår selvbestemmelse skal settes over alt annet. Men da blir abort en rettighet, og vi står uten forsvar når SV ønsker rett til selvbestemt abort helt fram til fødselen. Når lidelsen blir et uløselig problem, åpnes døren for aktiv dødshjelp, slik som i Nederland, hvor over 30 % av alle dødsfall er et resultat av aktiv dødshjelp i enkelte fylker.

Det er riktig at noen av oss ikke holder en stor og altomfattende velferdsstat som et hellig sakrament, det er uansett vanskelig å finne argumenter for både en liten og en stor stat i Bibelen. Men den offentlige sløsingen vi erfarer i Norge, bør uansett kritiseres.

Samtidig må det være lov å kritisere norsk lov når den hevder at kjønnet er subjektivt betinget. Vi vet alle at det er en løgn, på linje med skredderne som sa til keiseren hvor flotte klær de hadde laget, og sendte ham naken ut til folket.

Det må også være lov å peke på at vidåpne grenser for alle ikke er en bibelsk begrunnet rettighet. Det er svært vanskelig, om ikke umulig, for en stat å utvise nestekjærlighet, empati og solidaritet – det er enkeltindivider som gjør det. Det er sunt å være skeptisk til dem som ønsker å tillegge staten slike menneskelige egenskaper.

Hva en stat skal bygge på, er en rettferdig lovgivning der landets innbyggere er like for loven og har like muligheter i samfunnet, noe som ikke inkluderer all verdens trengende.

Når sannheten oppheves og individet krever at dets ønsker skal oppfylles, svekkes familien som fellesskap, og relasjoner reduseres til hva den enkelte får ut av dem – ikke til gjensidig ansvar og avhengighet.

Uten sannhet blir kvinners rettigheter en illusjon, noe vi erfarer etter at diskrimineringsloven har opphevet henne som et meningsfullt begrep. Vi kan jo alle definere oss til hva vi vil. Jeg er derfor overbevist om at Jesus, som sa han var sannheten, ikke ville knelt for Norges nye statsbærende religion, woke. Jesus trakk nemlig aldri offerkortet slik dagens presse liker å gjøre.

Dersom vi skal holde Gud utenfor politikken, vil ethvert tema som handler om moral, bli avgjort av hvem som har makten, ikke av hva som er rett. Jeg tror ikke alle helt forstår hva som står på spill dersom vi for alvor utelater Gud og hans vilje med våre liv og vår lovgivning.

Godt valg!