Arnold Böcklin, «Natt» (1895)

Da Elon Musk avslørte hvordan Twitter systematisk undertrykte konservative stemmer, og da det ble klart at EUs Digital Services Act (DSA) fungerer som et verktøy for å forme den offentlige debatten bak ryggen på europeiske borgere, var det vanskelig ikke å tenke på en setning fra 1993: «Masse­demokratiet er ikke en selv­opplevelse, men derimot en erfaring av en indre, kraftfull skjulthet.»

Her om dagen deltok jeg i en lesegruppe der jeg fikk anledning til å lese den tyske poeten Botho Strauss’ essay «Tiltagende bukkesang» fra 1993, som sitatet er hentet fra. Jeg spurte meg selv: Hvem skriver i dag vår tids epoke­gjørende kultur­kritikk? Hvem klarer å gjennomskue og artikulere de dype strømningene som styrer vår sivilisasjon?

Etter min mening er «Tiltagende bukkesang» det viktigste kultur­kritiske verket siden murens fall.

Essayet spiller dyktig på den kombinasjonen av politisk radikalisme og poetisk understatement, slik Søren Ulrik Thomsen så treffende har karakterisert essayets stil. Det ble skrevet på det tidspunktet da kommunismens sammenbrudd tvang Vesten til å reflektere over sin egen fremtid, og var profetisk på en måte som først nå blir fullt synlig.

La oss se nærmere på essayets bærende temaer og vurdere dets aktualitet.

Demokratiets skjulte makter

Botho Strauss (f. 1944) så med uhyggelig klarhet hvordan de reelle maktkreftene opererer skjult bak demokratiets fasade. Han beskrev masse­demokratiet som «ikke en selv­opplevelse, men snarere en erfaring av en indre, kraftfull skjulthet», og la til: «Ingen steder er de styrende, tiltrekkende krefters sentrum mer sikkert. Ingen steder næres de få bedre. Ingen steder får de på grunn av alles manglende anelse en større innflytelse på alle.»

I dag ser vi akkurat det Strauss spådde. Innvandringen fortsetter år etter år, til tross for massiv motstand i befolkningen. Lobby­virksomheter, etter­retnings­tjenester og EU-byråkratiet former politiske beslutninger i kulissene, mens borgerne får lov til å debattere likegyldige symbol­spørsmål. Den politiske eliten representerer ikke befolkningene. Folket får ikke sin vilje gjennom systemet. Algoritmiske systemer påvirker vår informasjon og atferd uten noen form for demokratisk kontroll. Navnløse ingeniører og teknokrater kontrollerer i dag vår skjebne.

Fragmenteringen av samfunnet

Med kjølig presisjon diagnostiserte Strauss det moderne samfunnets grunn­leggende ustabilitet: «Man kan gjøre hva man vil: myrde eller be, gjøre revolusjon eller velge frie parlamenter – før eller siden faller alle former fra hverandre, krukkene går i stykker, og tiden renner ut. Etterpå vil man nøste opp alt og i etterpå­klokskapens lys blottlegge den bedragerske forut­sigbar­heten og konstruere de bedragerske lovmessig­hetene.»

Tretti år senere diskuterer seriøse analytikere åpent risikoen for borgerkrig i vestlige demokratier. Institusjoner som i generasjoner har skapt samhold – fra folkestyre til familie­strukturer og nasjonale fellesskap – opplever en tillits­krise som er så dyp at systemets legitimitet vakler. Polariseringen er så ekstrem at innbyggerne i samme land ikke lenger deler grunn­leggende oppfatninger av virkeligheten.

Hukommelsens kamp mot nåtidens tyranni

Strauss’ definisjon av den autentisk konservative posisjonen var også original. Å være høyre­orientert, skrev han, er «å oppleve erindringens overmakt, som griper mennesket snarere enn borgeren», og «som ryster ham og får ham til å føle seg ensom midt i de moderne, opplyste rammer hvor han lever sitt gjennom­snittlige liv». Det er «en annen form for opprør: mot nåtidens totale over­herre­dømme, som vil utradere og frarøve individet hvert eneste nærvær av den uopplyste fortiden, av det historiske tilblevne, av mytisk tid».

Det er gåtefullt. Hva er det meningen at det skal bety? Nettopp fordi det ikke er fullt forståelig, mimer det poenget, men utløser også mange assosiasjoner.

Kanselleringskulturen kan være den «utraderingen av uopplyst fortid» som Strauss advarte mot. Historiske skikkelser og kulturarv blir systematisk utslettet. Klassiske verk må stadig «oppdateres» for å passe til dagens normer. Digitalt hukommelses­tap gjør fortiden utilgjengelig for nye generasjoner, mens hyper­moralismen tilbake­projiserer nåtids­moralen og får all fortid til å fremstå som vanvittig. Samtidig er det ikke mange som leser bøker lenger, særlig ikke trykte bøker – for ikke å snakke om avansert litteratur. Den dypere kulturen som bærer erindringen, er i ferd med å forsvinne.

«Uopplyst fortid» kunne også være folke­fortellinger, sagn og myter, hierarkier og respekt for eldres visdom, aristokratiske idealer, soldat­dyder, lokale skikker og stedets ånd, ærbødighet for det hellige og mysteriet, samt et tragisk livssyn fremfor en optimistisk fremskrittstro.

Det telekratiske regime

En av Strauss’ skarpeste profetier gjaldt medienes totale makt. Han så mediene som et «elektronikk-show som presenterer verden for sitt publikum i den mest ekstreme form for illusjonisme», og konkluderte: «Den telekinetiske offentlig­hetens regime er historiens ublodigste volds­herredømme og samtidig den mest omfattende formen for totalitarisme. Det trenger ikke la noen hoder rulle, det gjør dem overflødige. Det kjenner ingen undersåtter og ingen fiender. Det kjenner kun medvirkende og system­konforme.»

I dag ser vi sensur og under­trykkelse, særlig i Storbritannia, der tusenvis av borgere blir arrestert hvert år på grunn av innlegg i sosiale medier. «Fakta­sjekking» fungerer som et nytt sannhets­monopol, der utvalgte institusjoner avgjør hva som må betraktes som sant. Den konstante nyhets­strømmen døgnet rundt gjør alt til umiddelbar under­holdning og gjør dypere refleksjon svært vanskelig. Nesten alt blir til spetakkel i det Strauss kalte «det forbigåendes regiment, som ingen jordisk instans lenger kan reise seg mot».

Utfordringen

Så hvem skriver den kultur­kritikken som vår tid har bruk for? Hvor er stemmene som med Strauss’ intellektuelle mot og stilistiske kraft tør å stille de grunn­leggende spørsmålene om Vestens retning?

Det er vanskelig å svare på. Det krever intellektuelle som tør å gå utenfor «mainstream­kulturen», som Strauss kalte det, og som har mot til å konfrontere «nåtidens totale over­herre­dømme». For som Strauss advarte: «Vi vet intet om den kommende tragediens form. Vi hører kun den stadig høyere mysterie­larmen og bukkesangen i våre handlingers dyp.»

Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp e-boken her!