Drapet på Tamima Nibras Juhar, en uskyldig ansatt på en barnevernsinstitusjon på Kampen, har rystet Oslo og Norge som helhet.

At gjerningsmannen, en 18 år gammel beboer med politisk motivert bakgrunn, nå sitter siktet for både drap og terror, burde ikke komme som en overraskelse. Dette er resultatet av en langvarig politikk som har sviktet i integrering, kontroll og i åpenhet om de underliggende problemene i deler av miljøer med innvandrerbakgrunn.

Politiet holdt et dialogmøte med flere tros- og livssynsorganisasjoner onsdag, og der kom det frem at flere muslimer nå føler på utygghet i Norge.

Politiets tilbakemeldinger om økt uro, spesielt blant personer med muslimsk bakgrunn, er alvorlige – men ikke uventede. Når politiet og myndighetene går ut og sier at de forstår at mange nå føler seg utrygge, handler det i realiteten om et symptom på en dypere splittelse i samfunnet. At det er nødvendig med dialogmøter med tros- og livssynsorganisasjoner for å dempe frykt, viser at myndighetene fortsatt forsøker å behandle symptomene, ikke årsakene.

Det er på høy tid å erkjenne at uroen og frykten ikke oppstår i et vakuum. Terrorhandlinger og politisk motiverte drap som dette er direkte knyttet til en ideologi som ikke bare er fremmed for norske verdier, men som aktivt undergraver dem. Samtidig vet vi at mange i disse miljøene føler seg marginalisert, men marginalisering kan ikke brukes som unnskyldning for vold og terror.

Politiets bekymring for at særlig muslimer føler utrygghet ved det å samles, peker på et samfunn som i økende grad fragmenteres langs religiøse og kulturelle skillelinjer.

Det norske samfunnet har i flere tiår satset på en politikk preget av politisk korrekthet og en naiv tro på at alle kulturforskjeller kan tones ned gjennom dialog og inkludering. Men når dialogmøter erstatter kontroll og tydelige krav til integrering, får vi slike tragedier som denne på Kampen.

Det er ikke nok å si at man «forstår at mange kan kjenne på uro og usikkerhet». Man må handle. Man må stille krav til lojalitet, til respekt for lov og orden, og man må ikke være redd for å anerkjenne at det finnes ideologier som ikke hører hjemme i et fritt og demokratisk samfunn.

Kampen-drapet er en brutal påminnelse om hva som står på spill. Det er på tide at politikerne og myndighetene tar inn over seg at trygghet ikke bare sikres med dialogmøter og gode intensjoner. Det kreves handling, klare grenser og en konsekvent politikk som setter Norge og norske verdier først.

Hadde politiet gjort jobben sin, ville denne gjerningsmannen ha blitt sendt ut av landet før han fikk muligheten til å begå drap. Han hadde jo allerede vært involvert i flere voldsepisoder, og hadde høyreekstreme tanker og ideer.

Norge skal selvsagt ikke importere høyreekstremister, eller noen andre ekstremister heller, for den saks skyld. Ekstremister er farlige og må finnes før de får gjort skade. Befolkningen har en rett til å kunne føle seg trygge for denne trusselen.

Uroen må møtes med styrke, ikke med «forståelse» for dem som truer samfunnet.