Erling Marthinsen 
Tysklands forbundskansler Friedrich Merz sier det forbudte: Dagens velferdsstat ikke er økonomisk bærekraftig.
Merz sa på en konferanse for den kristendemokratisk union (CDU) lørdag at «velferdsstaten vi har i dag, ikke lenger kan finansieres med det vi produserer i økonomien».
Takk, forbundskansler, for denne oppriktigheten. Merz gjør det ingen andre i den vestlige politikkens toppsjikt ser ut til å være villige til å gjøre, nemlig å ta opp det grunnleggende dilemmaet i det moderne Vesten.
Dette skriver Wall Street Journal på lederplass.
At de europeiske velferdsstatene ikke er bærekraftige, er noe oppegående folk har forstått for lenge siden. Kombinasjonen masseinnvandring og velferdsstat er og blir et økonomisk selvmord. Så i stedet for å gjøre noe med innvandringen, som f.eks. remigrasjon, er det enklere å redusere velferdsytelsene til den opprinnelige befolkningen.
Men fordi rettighetsputen (omfanget av sosiale ytelser og velferdsordninger, red.anm.) er så bred, og strekker seg langt inn i middelklassen, er det blitt nesten umulig å reformere den.
Velferdsstaten har endt opp som en selvmordspakt, har undertegnede skrevet tidligere. Nå virker det som Merz tenker noe lignende.
Spørsmålet om velferdsstatens fremtid skaper utfordringer for de såkalt høyreorienterte partiene, som slett ikke er villig til å diskutere reform av velferdssystemet.
Fra Marine Le Pen i Frankrike til Nigel Farage i Storbritannia, AfD i Tyskland og Donald Trump, unngår populistene vanskelige reformer av den ødelagte velferdsstaten.
Det samme gjelder for Fremskrittspartiet her hjemme. Velferdsstaten er som en hellig ku som ikke kan røres.
De driver kampanje mot innvandring eller utenrikshandel, men nekter å fortelle velgerne sannheten om de negative konsekvensene velferdsstaten har, også for den opprinnelige befolkningen.
Republikanerne i Kongressen klarte så vidt å få igjennom en beskjeden og sårt tiltrengt reform av Medicaid.
Langs toglinja mellom Egersund og Kristiansand er de fleste passasjerene folk i alle aldre som lever av uføretrygd. Dette oppdaget jeg i min tid som konduktør, vi kalte området for «trygdebeltet». Som konduktør vet man dette, siden de har egne, oransje kort som gir dem rett til halv pris på billettene.
Ingen klarer – eller har vilje til – å gjøre noe med migrasjonen. Unntaket er Donald Trump, som i løpet av få måneder klarte å stanse strømmen av migranter over grensen i sør. Europeiske politikere underkaster seg både islam og overnasjonale organisasjoner.
Nettopp derfor blir Trump foraktet av europeiske politikere, som ikke klarer å utvise selv utenlandske voldtektsforbrytere og drapsmenn. For Trump, med slagord som Make America Great Again og America First, spiller i en helt annen divisjon enn von der Leyen, Støre, Starmer, Macron og andre europeiske politikere.
Er Merz på vei til å ta et oppgjør med denne selvskadingen? Det er gode grunner til å tvile, han sitter tross alt i regjering med sosialdemokratene SPD, som neppe vil spille på samme lag i denne saken.
Kuttene i velferdsstaten rammer aldri innvandrere. Det er lettere å kutte i pensjonene til gamle folk som har jobbet og betalt skatt i hele sitt liv, slik Sverige har gjort, på brutalt vis.
I Sverige er svikten i velferdsstaten så stor at allerede i 2021 var det folk som fryktet opptøyer og kaos. Men det ligger ikke i svenskenes gener å gjøre opprør, de tar bare imot det som kommer, og lider i största möjliga tystnad. Derfor fortsetter sirkusforestillingen.
Som jeg skrev den gangen:
Vi hører sånne idiotiske ting i Norge også, at velferdsstaten skapte vår rikdom. Det er en løgn så stor at den er umulig å gå tilbake på.
Sannheten er selvsagt stikk motsatt: Et homogent samfunn, befolket av arbeidsvillige mennesker, skapte en mulighet for et fellesskap som etter hvert utviklet seg til velferdsstaten.
Velferdsstaten oppsto som et middel for å hjelpe arbeidsfolk over enkelte kneiker i livet, men har forvandlet seg til å bli et livsvalg. Det er ikke uvanlig å treffe folk som får full uføretrygd utbetalt og jobber svart på tilnærmet fulltid i tillegg.
Det er slike folk som tjener på systemet, i tillegg til innvandrere med flere koner og en hel haug med barn. Konene registreres som skilte alenemødre, noe som fører til ekstra utbetalinger fra statskassa. Men de er selvsagt fortsatt gift på islamsk måte, som er det eneste som betyr noe.
Enorme beløp i sosiale stønader og finansiering av flere leiligheter til en og samme familie er resultatet. Ofte leies noen av leilighetene ut, og familiefaren sitter igjen med kontrollen over summer en hardtarbeidende norsk familie bare kan drømme om.
Derfor er Merz’ kommentarer så viktige. Selv om de ikke var spesielt omfattende, bryter de i det minste et tabu.
Bakgrunnen er at Merz og hans regjering er på desperat jakt etter midler nok til å ruste opp det tyske militæret (Bundeswehr), på grunn av frykten for Russland samt nye krav fra NATO og USA, etter å ha latt Bundeswehr forfalle voldsomt siden murens fall.
Derfor har den tyske regjeringen økt grensen for hvor høy statsgjeld Tyskland kan tillate seg.
Med en stagnerende økonomi, åpne grenser, et sterkt svekket forsvar og en hodeløs energipolitikk er Tyskland forvandlet fra Europas økonomiske lokomotiv til Europas «syke mann».
Som Frankrike og USA har vist, finnes det ingen større utfordring i politikken enn å reformere offentlige ytelser – enten det gjelder pensjoner, dagpenger, offentlig helsetjeneste eller inntektsstøtte.
Det vil bli svært interessant følge med på hva Merz og hans koalisjon foreslår. Men uansett er én ting klart: Det første skrittet mot å løse et problem, er å innrømme at problemet faktisk eksisterer.
Norge, med sitt Oljefond, vil nok havne sist over den mållinjen.
