Mens konkursbølgen sprer seg i næringslivet, fortsetter verdens per kapita største offentlige sektor å vokse, og Arbeiderpartiet tviholder på sitt forsett om å gjøre staten til Norges nye industribygger. Denne politikken er basert på FNs «bærekraftsmål», hvor poenget er  å bytte ut kapitalismen med et helt nytt teoretisk økonomisk system ved navn «sirkulærøkonomi», for å «redde klimaet».  Og i sirkulærøkonomien går staten fra å være tilrettelegger for næringslivet til å spille hovedrollen i næringslivet.

Norske kapitalister har fortsatt ikke forstått at dette vil ødelegge næringslivet, og er fortsatt nyttige idioter for sin egen ødeleggelse. I stedet for å sette hardt mot hardt mot den grønne marxismen, har institusjoner som NHO omgjort seg selv til politiske klimaaktivister, og etterlyser mer klimapanikk. Utrolig nok.

De er på lag med Støre, som i 2019 sa: «Vi skal leve av å redde klimaet». Dette forsettet er fullstendig uten fundament eller suksessempiri, men han mente det: «Grønt industriløft 2.0» er veikartet regjeringen lanserte så sent som i 2023 for å re-industrialisere Norge – etter snart 40 år med avindustrialisering hvor Høyre og Arbeiderpartiet i fellesskap har sendt nesten samtlige hjørnesteinsbedrifter til lavkostland, inkludert datidens norske batterifabrikker.

Arbeidsledigheten som oppsto i kjølvannet av dette, er kjent som «rustbeltet» i USA, men også Norge har fått sitt eget rustbelte av høy ledighet og lave inntekter. Selv om globalistene lovet at det skulle komme «nye og bedre jobber» etter industriraseringen, skjedde aldri dette – og eneste løsning for å redde makten og æren, har vært å kamuflere økende arbeidsledighet med oljepenger, velferdsordninger, studier og offentlige ansettelser. For går den offisielle arbeidsledigheten i Norge opp til over 5 prosent, blir regjeringen tvunget til å gå av. We can‘t have that!

Mindre gass og olje gir økonomisk desperasjon

Denne kamuflasjen av en katastrofal arbeidsledighet har sørget for at staten nå står for over 65 prosent av Norges BNP, og det fortsetter å øke. En tredel av arbeidsstokken vår jobber i offentlig sektor, en tredel jobber i det som er igjen av privat næringsliv, og den siste tredelen jobber ikke.

Til dette vakuumet insisterer politikerne på årlig å innføre titusenvis av ufaglærte fattigfolk fra «fattigland», til jobber som ikke finnes, men det finnes plenty med velferdsordninger som alternativ. Det er en økonomisk katastrofe skapt av dårlig politikk som ikke virker, men det vil ikke de ansvarlige partiene for denne politikken gjennom 40 år innrømme.

Det de imidlertid vil innrømme, er at petroleumssektoren holder Norge flytende – enn så lenge. Det er ikke mulig å benekte at før eller senere går oljefeltene våre tomme, og det kommer til å skje lenge før «grønt skifte» gjør billig fossil energi verdiløs. Så hva skjer når disse lottopengene tar slutt og man ikke lenger kan opprettholde kamuflasjen og fasaden av vellykket politikk? Da må Norge finne nye inntekter gjennom ny industri og innovasjon, men det er problematisk:

Staten har fortsatt ikke nok penger til å opprettholde korthuset, og trenger derfor alltid mer skatter og avgifter. Dermed blir næringslivet undergravet og paralysert av skatter, byråkrati, regulering og ustabile rammevilkår: Norge scorer på bånn i OECD-land. Bunnen har falt ut av krona fordi utenlandske investorer ikke har tro på Norges fremtid eller dagens ustabile politikk.

Politikken som føres, er årsaken til at Norge fortsatt har en råvare-økonomi som en bananrepublikk. Vi har ingen store internasjonale merkevarer, busjettunderskuddet er enormt, men plastres over av stadig mer oljepenger – i landet som sverger på å avvikle oljealderen for å redde klimaet. Ansvarsfraskrivelsen, selvbedraget og hykleriet i norsk politikk er nesten ikke til å fatte.

Alle skjønner at noe er galt, så «noe» må gjøres

Når Støre og Solberg sier at «vi lever i urolige tider», unnlater de å nevne at mye av uroen er skapt av dem selv, og dårlig og dysfunksjonell politikk fra landets egne partier – samt myndigheter som aldri ser kriser komme før de rammer oss. Det være seg strømkrise, rentekrise, coronakrise eller priskrise. Norge går fra krise til krise, og myndighetene må alltid finne løsninger i ettertid. Og ja: Dette er de samme myndighetene som gjennom 30 år har brukt enorme summer på å være i forkant av en påstått klimakrise som bare journalister i MSM ser noe til.

Når kriser rammer Norge, ber regjeringen folk bevare roen mens de venter på at EU klekker ut noen smarte løsninger som kan kopieres og innføres ukritisk. Med klimakrisen er det imidlertid motsatt: Her insisterer regjeringen på at folk skal ha panikk og være veldig, veldig engstelige, mens kompisene i private aksjeselskap får skattepenger for å løse problemet som ingen egentlig merker noe til. Årets kornavling i Norge ligger an til å bli god – etter 30 år med klimakatastrofe. Strange days indeed.

Historiens første samfunnsnyttige naturkatastrofe

Siden 1970-tallet har norske ingeniører skapt verdens mest profitable og høyteknologiske oljesektor på havet for privat regning og risiko, mens staten har lagt alt til rette med gode rammevilkår og profittert grovt på industrieventyret med skatter og avgifter. Dette er hvordan moderne økonomi skal fungere: Staten skal tilrettelegge for næringsdrift, og private skal spille hovedrollen i næringslivet.

Nå skal altså dette ta slutt: Staten skal gå fra å være tilrettelegger til å spille hovedrollen i næringslivet, fordi verden angivelig er truet av menneskeskapte klimaendringer, og dette kan vi angivelig styre og stoppe gjennom et teoretisk «grønt skifte». En viktig del av denne aktivismen er EUs taksonomi og innføringen eksperimentell «sirkulærøkonomi» som sammen med ikke-fornybare vindturbiner og solpaneler skal skape et teoretisk «nullutslippssamfunn» over hele verden innen 2050, som igjen skal skape bedre vær i år 2100.

Ja, seriøst: Dette tror både Solberg, Støre og stortingsflertallet ukritisk på, og de er totalt dedikerte. For å få til denne monumentale samfunnsrevolusjonen i panikkfart, må absolutt alt i samfunnet være innrettet mot klimapolitikk – og det omfatter også all økonomisk aktivitet. Derfor er det så viktig at staten slutter å være tilrettelegger for næringslivet og heller spiller hovedrollen i næringslivet. Staten må styre alt i samfunnsutviklingen for å redde kloden, og her inngår også næringslivet. Alt må endres og rettes mot klimapolitikk. Dét er et fanatisk, totalitært og veldig, veldig farlig samfunnseksperiment.

Historiens første samfunnsnyttige og profitable naturkatastrofe

Et logisk resultat av alt dette er at staten og politikere nå ikke bare skal tilrettelegge og lage rammevilkår for næringsdrift. De er også nødt til å bestemme hva næringslivet skal drive med og hva det skal investeres i: Hva som skal produsere, hvordan det skal produseres, hva markedet skal kjøpe, hva industrien skal satse på og hva investorer skal investere i. Fordi menneskehetens overlevelse avhenger av det, ifølge «klimavitenskapen».

I bytte for lydighet overfor dette lovpålagte «ubehaget» lover politikerne næringsdrivende subsidier og «risikoavlastning» fra offentlige skattepenger. Slik omgjøres det frie næringslivet til å bli et politisk instrument, og politikere omgjøres til industriskapere. Nesten ingen i Norge forstår hva dette innebærer av risiko, fordi politikerne har fjernet all risikovurdering fra offentlige papirer. Ingenting kan gå galt.

Hvilket leder oss tilbake til Støres «grønt industriløft 2.0». I dette «veikartet for grønn omstilling» har politikere uten noen kompetanse innen industrien altså vedtatt en gigantisk ny «re-industrialisering» av Norge, hvor næringslivet skal satse på vindkraft, batterifabrikker, hydrogenproduksjon, karbonfangst, solindustri og grønn maritim politikk.

Ingenting av dette er koblet til normalt økonomifag, etterspørsel eller lønnsomhet. Det er bare påfunn. Og her er det mest sinnssvake: Alt dette er initiert av en påstått fremtids-naturkatastrofe som ikke har inntruffet ennå, men vil inntreffe hvis vi ikke «omstiller» oss. Men ved et sant mirakel er å unngå denne gigantiske naturkatastrofen hverken dyrt, kostbart eller ødeleggende som andre naturkatastrofer. Nei-nei!

Den er i stedet en «stor mulighet» til at Norge kan blomstre som aldri før, og skape et næringsliv som er minst like profitabelt som oljeindustrien og «gammeldags» fri konkurranse og kapitalisme. Dette er nøyaktig det samme som formann Mao lovet sine borgere da han beordret bygging av stålproduksjon, og nøyaktig det samme som Sovjetunionen var basert på. Og løftene fra politikerne om en ny gullalder var de samme.

Men problemet er altså at politikerne ikke har noen kunnskap om industri eller næringsdrift, og hele fremtiden er basert på deres løfter om at dette skal bli suksess – til tross for at alle tall så langt viser det stikk motsatte: Staten kan ikke bygge industri. Staten kan ikke skape lønnsomme arbeidsplasser. Staten kan ikke drive butikk. Og staten kan ikke skape innovasjon. De har ingen suksesser å vise til. Null.

Men herregud som staten kan bruke opp pengene dine på å prøve!