Kasper Støvring 
Situasjonen i Ukraina er håpløs. Ingenting tyder på at noen av partene er i stand til å nå sine opprinnelige mål. Ukraina kan ikke kaste russerne helt ut, og Russland kan ikke dominere hele Ukraina, og har vanskelig for å kontrollere sine annekterte områder.
Likevel fortsetter krigen med sine daglige tap av menneskeliv og ødeleggelser, mens europeiske politikere og opinionsledere fastholder at det bare finnes én akseptabel løsning: total seier.
«Krigen er først over når Ukraina vinner», har statsminister Mette Frederiksen erklært, og hennes utsagn er blitt gjentatt som et mantra av analytikere og kommentatorer. Men denne tilnærmingen er ikke en ekspertanalyse. Den er politikk forkledd som strategi. Virkeligheten er mer kompleks og langt mindre tilfredsstillende enn de offisielle budskapene gir inntrykk av.
«Hva var det vi sa?»
Den tidligere toppdiplomaten Friis Arne Petersen har i «Frihedsbrevet» gitt uttrykk for det mange tenker, men få våger å si: Realistene som ble skandalisert for å ha advart mot krigen, har fått rett. «Hva var det vi sa?» Det kommer ikke til å ende godt for Ukraina, og internasjonale kriser kan ikke løses med moral.
Friis Arne Petersens kritikk rammer en utbredt holdning: tendensen til å forveksle ønskede utfall med sannsynlige utfall. Når politiske ledere erklærer at Ukraina skal vinne fordi dét er det moralsk riktige, ignorerer de samtidig de militære og geopolitiske realitetene som begrenser mulighetene for å nå dette målet. Resultatet er en politikk som bygger på ønsketenkning og heiagjeng i stedet for strategisk analyse.
Den tragiske realismen som nødvendig korrektiv
Det man kunne kalle tragisk realisme, tilbyr et mer edruelig alternativ.
Denne tilnærmingen, som har sine røtter i antikkens greske tragedier, erkjenner den ubehagelige sannhet at ledere ofte står overfor dilemmaer uten gode løsninger. Det finnes bare valg mellom større og mindre onder. Som krigskorrespondenten Robert D. Kaplan har uttrykt det: «Man må tenke tragisk for å unngå det tragiske.»
Den tragiske dimensjonen ved Ukraina-konflikten er kollisjonen mellom forskjellige legitime goder som ikke kan oppnås samtidig. Ukrainas territoriale integritet og rett til selvbestemmelse er et gode. Fred og stabilitet i Europa er også et gode. Men kampen for det første risikerer å ødelegge muligheten for det siste.
Sikkerhetsdilemmaet
Kjernen er sikkerhetsdilemmaet. NATO-utvidelsen østover var fra vestlig side et legitimt sikkerhetstiltak, men for Russland ble den oppfattet som en eksistensiell trussel. Resultatet ble frykt og mistillit som til slutt utløste den krigen som NATO-utvidelsen skulle forhindre. Forskjellen mellom intensjon og konsekvens kunne ikke vært større – og mer tragisk.
En av de grunnleggende innsiktene i den tragiske realismen er at fravær av orden ofte er verre enn urettferdighet, fordi orden er forutsetningen for alle andre goder, inkludert frihet og rettferdighet. Denne erkjennelsen er ubehagelig for dem som foretrekker simple moralske fortellinger, men den er nødvendig for å forstå verdens kompleksitet.
De harde realiteter
Vi er nå i en situasjon der det kun er svært små utsikter til en varig fredsavtale, for partenes krav er helt uforenlige. Russland insisterer på anerkjennelse av suvereniteten over de annekterte områdene, ukrainsk nøytralitet og nedrustning. Ukraina og dets vestlige støttespillere avviser kategorisk disse kravene.
Skulle Ukraina lykkes med å tvinge russerne ut – det kan ikke utelukkes, tenk bare på USA i Afghanistan og Irak – så har man fortsatt Russlands trussel om å bruke atomvåpen.
Derfor mener realister at Ukraina nå bør akseptere en fredsavtale og inngå store kompromisser, for alternativet vil bare bli verre lidelser og enda større tap. Dette er på ingen måte en god løsning, tvert imot. Den er tragisk. Men det er den minst dårlige løsningen.
Dette perspektivet kolliderer frontalt med den offisielle europeiske konsensusen, men er basert på militære realiteter snarere enn ønsketenkning.
Kriser er fulle av dilemmaer
I mellomtiden skjeller europeerne ut Trump. Men Trump har ingen gode alternativer. Å innføre sekundære sanksjoner mot Russland ville ramme stater som India og Kina. Men det er enten umulig eller dypt kontraproduktivt.
En diplomatisk løsning kunne ha vært inngått og dermed forhindret krigen. Men nå er det nesten umulig. Derfor vil krigen bli avgjort militært, og Ukraina er i en dårlig militær posisjon med alvorlige mannskapsproblemer og synkende moral.
Det er en mulighet for at ukrainerne vinner, men det er enda større risiko for at russerne erobrer enda mer territorium. Det er dilemmaet hvis krigen fortsetter. Men det blir også stygt å inngå en fredsavtale. Det blir på russernes premisser, fordi russerne sitter med de beste kortene i den utmattelseskrigen som Ukraina-krigen har utviklet seg til. Det handler primært om antall soldater.
Nødvendigheten av realistisk besindighet
Tragisk realisme tilbyr ingen enkle svar eller moralsk tilfredsstillende løsninger.
Det tvinger oss til å erkjenne den ubehagelige sannhet at verden er et ufullkomment sted der perfekte løsninger er sjeldne, og der selv velmente handlinger kan få katastrofale konsekvenser. Dette betyr ikke at moral er likegyldig, men at politisk moral er kompleks og kontekstuell.
Lærdommen fra krigen i Ukraina er klar: Internasjonale konflikter kan sjelden løses en gang for alle, men må håndteres gjennom tålmodig diplomati over tid. Dette krever at man aksepterer kompromisser og anerkjenner at alle parters sikkerhetsinteresser må tas i betraktning for å oppnå varig stabilitet.
I en tid der den offentlige debatten preges av forenklede moralske absolutter, er det bruk for besinnelse. Å akseptere det tragiske er ikke å oppgi viktige verdier, men å erkjenne de fundamentale begrensningene i menneskers kontroll over historien.
