Sten Branderne 
Friedrich Merz, Emmanuel Macron, Volodymyr Zelenskyj, Keir Starmer og Donald Tusk ved presidentpalasset i Kyiv den 10. mai 2025. Foto: Stefan Rousseau / Pool via AP / NTB.
Mens EU-kommisjonen klamrer seg til forestillingen om «europeiske verdier», raser virkeligheten mot avgrunnen. Mediene applauderer en krig som hverken kan vinnes eller forklares, og enhver opposisjon stemples som illojal. Europas ledere sier de kjemper for Ukraina – men betaler med egen befolknings sikkerhet, velferd og tillit.
Europa sto i det 21. århundrets åpningskapittel som et håpefullt fredsprosjekt. EU skulle være garantisten for diplomati, stabilitet og sosial velferd i en post-konfliktær verden. I stedet har unionen i dag blitt fanget i et selvbedrag av sin egen retorikk. Den forteller seg selv at den kjemper for Ukraina, mens den i praksis investerer i krigens videreføring – politisk, økonomisk og psykologisk.
Der en amerikansk administrasjon med en annen president forsøker å skissere et diplomatisk utgangsspill fra krigen, fremstår det europeiske svaret som ren konfrontasjon. Våpen kalles fred, og diplomati latterliggjøres som forræderi. Ethvert rop om forhandlinger, inkludert fra den ukrainske befolkning selv, avvises som «russisk propaganda». Slik undertrykkes ikke bare reelle alternativer til krig, men også den demokratiske dømmekraften.
Verken kommisjonen i Brussel eller ledere i Paris og Berlin våger å løfte blikket. Kommisjonens rolle, som ifølge traktatene er ment å være representativ for Europas samlede interesser, har de facto blitt en utøvende arm for en bestemt geopolitisk agenda, løsrevet fra befolkningens ønsker. Den snakker om Europas sikkerhet, men nekter å forholde seg til Europas strategiske posisjon. Den snakker om demokratisk legitimitet, men har ingen reell forankring i befolkningens vilje.
I fravær av klar tenkning – og tilstedeværelsen av en gjennomgripende dypstatlig konsensus – har EU blitt et verktøy for hegemonisk politikk. En politikk som motarbeider muligheten for nøytralitet og bufferstater, og dermed forlenger krigen i Ukraina. Ironisk nok ble det samme Ukraina tilbudt en forhandlet løsning så tidlig som i april 2022. Forhandlingene var i praksis ferdigstilt – til Vesten ba Ukraina fortsette krigen. Resultatet er kjent: massiv ødeleggelse, demografisk kollaps og territoriale tap for Ukraina.
At ingen sentral europeisk leder tør si det åpenbare – at Ukraina som nøytral stat ville vært den beste løsningen – sier mer om fryktkulturen i dagens europeiske politiske landskap enn om realitetene på bakken. Øst-Europas få dissenter stemples som «illiberale». Vest-Europas stillhet bæres av en elite fanget i sitt eget moralske imperativ, der alle kompromisser tolkes som overgivelse.
Media spiller en avgjørende rolle i denne dynamikken. Ikke bare ved å underkommunisere historiske sammenhenger eller geostrategiske realiteter, men ved å fungere som en vokter av den akseptable mening. Kritiske røster blir enten demonisert eller ignorert. Ikke en eneste av EUs toppledere fører i dag en reell dialog med Russland. Ingen diplomatisk kanal holdes åpen. Ingen telefoner ringes, ingen flybilletter bestilles – det eneste som flyr, er våpen.
Slik får vi et Europa som verken er handlekraftig eller prinsippfast, men en strategisk passiv aktør med selvskading som refleks. Det insisterer på militær keynesianisme, men kan ikke levere økonomisk vekst. Det predikerer demokrati, men ekskluderer politisk opposisjon. Det taler om verdier, men ofrer dem på krigens alter. Og det gjør alt dette i en fatal kombinasjon av moralsk arroganse og politisk kortsynthet.
En gang var EU et håp om fred gjennom integrasjon. I dag er det en allianse uten yttergrense, som nekter å gjenkjenne sin egen fallitt. Og mens europeiske ledere forsøker å bruke konfrontasjonen med Russland som limet for en felles identitet, revner fellesskapet innvendig. Det er ikke Russland som vinner på dette. Det er Europas egne borgere som taper.
Det trengs ikke mer krigsretorikk. Det trengs en statsmann eller -kvinne som tør si at veien ut av krisen ikke går gjennom mer krig, men gjennom realisme, kompromiss og diplomati. Inntil det skjer, går Europa dypere inn i en krig det verken har kontroll over eller forståelse for – mens kostnadene for befolkningen stiger. Både i blod og i ressurser.
