Hvem skulle trodd at mindre globalt skydekke medfører høyere global temperatur? Ikke FNs klimapanel (IPCC) i hvert fall. Det virker som at det er et mysterium for mange som støtter IPCC, at global temperatur ikke følger deres klimamodeller og utviklingen i utslipp av den livsviktige plantenæringen CO₂.

En av disse som er overrasket, er dr. Gavin Schmidt, leder for NASA GISS i New York, en avdeling av NASA som har drevet med klima­forskning. En artikkel av dr. Schmidt ble publisert i tidsskriftet Nature i 2024. I «Climate models can’t explain 2023’s huge heat anomaly — we could be in uncharted territory» skriver han blant annet:

«Taking into account all known factors, the planet warmed 0.2 °C more last year than climate scientists expected. More and better data are urgently needed.»

Han ber i realiteten bare om mer penger for å forske mer, ettersom klima­forskerne som er lojale til FNs klimapanel ikke har peiling.

IPCC har i alle fagrapporter kun forholdt seg til solkonstanten utenfor jordens atmosfære (TSI at TOA), og ignorert sol som når jordoverflaten. IPCC mener skyer har positiv virkning på global temperatur, – at mer skyer gir mer oppvarming og motsatt: «The sign of the net radiative feedback due to all cloud types is less certain but likely positive» (IPCC rapport AR6, WG1, s. 574). Dette stemmer bare om natten, men virkningen av mindre skyer og mer solskinn ned på jorden om dagen er mye sterkere, – noe vi har opplevd de siste 40 år som IPCC og deres lakeier har kommet med alarmerende klima­spådommer, som har feilet.

Det verdensledende tidsskriftet Science har publisert den realistiske artikkelen av Goessling et al. (2024) «Recent global temperature surge intensified by record-low planetary albedo». Forskningen slår fast at mindre albedo er en viktig medvirkende årsak til de siste års høye globale temperatur. Albedo er betegnelse på refleksjon av kortbølget solstråling (solskinn) fra skyer, partikler i luften og jord­overflaten med is og snø. Fra sammen­draget av artikkelen (oversatt):

I 2023 steg den globale gjennom­snitts­temperatur­en til nesten 1,5 K (forskjell i Kelvin-grader er lik forskjell i Celsius-grader) over førindustrielt nivå, og overgikk den forrige rekorden med omtrent 0,17 K. Tidligere beste anslag for kjente drivere inkludert menneske­skapt oppvarming og El Niño-utbruddet kommer til kort med omtrent 0,2 K for å forklare temperatur­økningen. Ved å bruke satellitt- og reanalyse­data identifiserer vi en rekordlav planetarisk albedo som den primære faktoren som bygger bro over dette gapet. Nedgangen skyldes tilsyne­latende i stor grad et redusert lavskydekke i de nordlige mellom­bredde­grader og tropene, i fortsettelse av en flerårig trend.

I rapporten vises det at skydekke har gått ned samtidig som global temperatur har gått opp i årene 2000–2023. Dette er noe klima­realister har visst lenge, men det nye nå er at dette kan bli allment akseptert.

Forsker og professor Antero Ollila fra Finland, som også er medlem av Klima­realistenes Viten­skapelige Råd, har publisert en artikkel med tittel «The 2023 Record Temperatures» i tidsskriftet Science of Climate Change i 2024. Han har brukt data fra NASA CERES (Clouds and the Earth’s Radiant Energy System), som måler skydekke og elektro­magnetisk stråling med forskjellig bølgelengde inn og ut fra jorden. Solen gir kortbølget stråling (SW, short wave) inn til jorden, mens det ut fra jorden stråler langbølget (LW, long wave) varmestråling. CERES data er fra 2001, men andre satellitter har data fra 1982 (CM SAF). Det viser seg at globalt skydekke har avtatt med ca. 3-4 prosent­poeng siden 1982, mens global temperatur har økt i den tiden. De avanserte klima­modellene (GCM, general circulation models) er ikke i stand til å modellere virkningen av skyer, så professor Ollila har derfor brukt en enklere IPCC-modell og sin egen­utviklede modell.

Resultatet hans stemmer meget godt med den virkelige utviklingen av global temperatur, i motsetning til IPCC-modellene. Det viser seg at stråling inn til jorden (ASR, absorbed solar radiation) er modifisert av reflekterende skydekke og partikler i luften (aerosoler).

Ollila er ikke alene om å påpeke dette. Andre er bl.a. Michael O. Jonas, 2022, I artikkelen «Clouds independently appear to have as much or greater effect than man-made CO₂ on radiative forcing» og Nelson & Nelson i «Decoupling CO₂ from Climate Change» her.

En liten nedgang i skydekket siden 1980 sammenfaller med en liten temperaturøkning. Figur: Nelson & Nelson.

IPCC har egentlig de samme data som disse andre forskerne har brukt, men har analysert dem på en irrasjonell måte. Forskerne dr. Nikolov & dr. Zeller (N&Z) har påpekt dette i artikkelen «Roles of Earth’s Albedo…» (Geomatics 2024). IPCC har multiplisert data for utgående reflektert solstråling med –1 (minus én), og dermed snudd trenden og ignorert resultatet. N&Z viser at 100 % av all oppvarming siden år 2000 kan forklares med avtagende skydekke og endring i solstråling. «Drivhus­effekten» har ikke hatt noen effekt.

IPCC har påstått at menneske­skapte utslipp av CO₂ er årsaken til all økning i global temperatur siden før­industriell tid (1750), sammen­fallende med slutten av lille istid på 1800-tallet. Imidlertid kan avtagende skydekke allerede ha begynt omkring 1818, ifølge Diodato et al. («The Recent Decades Of Cloud Cover Decline May Be A Continuation Of A Trend That Began In 1818», 2024).

I tillegg til at IPCC har ignorert avtagende skydekke som årsak til øking i global temperatur, så påpeker forskerne Soon et al. (sammen med klima­realistene O. Humlum og J-E. Solheim) at det er mulig å forklare global oppvarming siden 1800-tallet med at solen er blitt noe sterkere (økt TSI), ref. «Challenges in the Detection and Attribution of Northern Hemisphere Surface Temperature Trends Since 1850».

Årsaken til at det ikke er blitt fokusert på skyer tidligere, er at det trengs observasjoner over lang tid for å se trender i klima­variasjon (> 30 år ifølge definisjon av klima). Årlige endringer som rapporteres i media som klima­endringer, er villedning og egentlig bare værforandring, og vi vet at været endrer seg raskt og ofte. I tillegg er klima­modellene som IPCC baserer seg på (GCM), ikke i stand til å modellere sky­variasjoner.

NASA GISS er en viktig premiss­giver til IPCC, og nå er det på tide å forkaste det IPCC har kommet med hittil om mulige fremtidige katastrofale klima­endringer når lederen for NASA GISS, dr. Gavin Schmidt, innrømmer at de ikke har peiling.

Tiden er inne for å avslutte alle tiltak mot «fossil» energi, fordi utslipp av plante­næringen CO₂ har ingen målbar effekt på verken global temperatur eller klima. Målbare klima­endringer er naturlige, og det eneste vi kan gjøre er å tilpasse oss med blant annet bedre infra­struktur mot uvær.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som ebok.