Da Henrik Svensmark (bildet) og Eigil Friis-Christensen ved det danske romforskningsinstituttet for en tjue års tid siden begynte å interessere seg for den mulige samvariasjonen mellom solaktiviteten og klimaet på Jorden, fantes det ingen ordentlig fysisk teori på akkurat dette området, selv om det forelå en rekke tanker og ideer.

I et vitenskapelig arbeid publisert i Journal of Atmospheric and Solar-Terrestrial Physics i 1997 pekte danskene på to sett av observasjoner som var forbausende sterkt korrelert: Kurvene som viste variasjonen i skydekket og den kosmiske stråleintensiteten, fulgte hverandre tett i hele måleperioden fra 1984 til 1991 — en stor del av en av de velkjente 11-årssyklusene for solstormer. Etter å ha børstet støvet av artikkelen, gjør figuren akkurat samme slående visuelle inntrykk i dag som for fjorten år siden.

Gitt at korrelasjonen var for sterk til å skyldes tilfeldigheter, var det nærliggende å anta en årsakssammenheng. At skydekket målt med geostasjonære satellitter over havet skulle påvirke strålingen fra verdensrommet målt ved et observatorium i Colorado, falt på sin egen urimelighet. Men den motsatte årsaksrekken kunne ikke utelukkes, og det var vanskelig å tenke seg hva slags tredje faktor som kunne ha gitt opphav til en mulig spuriøs korrelasjon.

Så hvordan kunne den kosmiske strålingen påvirke skydekket, som kan virke både varmende og kjølende, og dermed være av betydning for det globale klimaet?

Forslaget til forklaring lød at strålingen fra verdensrommet dannet partikler i atmosfæren som kunne fungere som noen slags frø for dråpedannelse, og at dråpene tilsammen kunne danne skyer. Og variasjoner i den kosmiske stråleintensiteten kunne forklares med variasjoner i solvinden.

Problemet var bare at det ikke fantes eksperimentelle data som støttet hypotesen, og den avstedkom for å si det forsiktig ikke alltid offentlig applaus.

For fem år siden satte uansett det europeiske partikkelfysikklaboratoriet CERN i Genève i gang undersøkelser ledet av Jasper Kirkby med sikte på å avklare dette, og for noen uker siden ble det offentliggjort resultater fra dette såkalte CLOUD-prosjektet i Nature som bekrefter danskenes antagelse: Ved å bruke en partikkelakselerator ved laboratoriet til å simulere kosmisk stråling i et spesialbygget kammer, har man funnet at stråling av den typen som kommer fra verdensrommet, øker produksjonen av dråpefremkallende partikler.

Hvorvidt økt skydannelse er en konsekvens av dette, gir de eksperimentelle resultatene foreløpig ikke tilstrekkelig grunnlag for å si sikkert, selv om svært mye peker i den retning. Det gjenstår således mye arbeid innen man kan fastslå at den kosmiske strålingen påvirker Jordens klima mer enn antatt i de rådende klimamodellene.

Men det vil ikke komme som noen overraskelse dersom det viser seg at disse i øyeblikket ikke tar nok hensyn til solaktiviteten, og at betydningen av CO2-konsentrasjonen i atmosfæren — og dermed menneskehetens bruk av fossile brensler — er overvurdert. Hvor overvurdert er i så fall ikke godt å si. Vel vitende om den huskestue som ikke sjelden ledsager diskusjoner om klimaendringer og deres årsaker, har CERNs direktør Rolf-Dieter Heuer bedt laboratoriets forskere om ikke å delta i spekulasjoner.

 

Spesielt interesserte kan kanskje ha glede av et foredrag som CLOUD-prosjektets leder nylig holdt om disse spørsmålene:

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂