Paul Ottar Haga i hovedrollen under «Spelet om heilag Olav» på Stiklestad den 24. juli 2001. Foto: Gorm Kallestad / NTB

Tirsdag feires olsok, dagen da Olav den hellige falt i slaget på Stiklestad for snart tusen år siden. Hans martyrdød befestet det kristne kongedømmet i Norge, og ga landet dets offisielle skytshelgen – St. Olav. I en tid preget av rotløshet og moralsk forvirring kan det være på sin plass med en påminnelse om kampen for Guds rike.

En konge med samvittighet

Olav Haraldsson ble født rundt år 995, en etterkommer av Harald Hårfagre. Som ung vokste han opp med stor handlekraft og ærekjær vilje – egenskaper han snart tok med seg ut som viking. Fra tolvårsalderen herjet han i Europa og levde ut det hedenske idealet om ære, hevn og styrke.

Et vendepunkt kom da Olav overvintret i Rouen, hos den kristne hertugen Richard av Normandie. Der ble han døpt og tok ved troen på Hvitekrist. Han forlot ikke sitt gamle vesen over natten, men begynte gradvis å bøye sitt viljesterke sinn under Kristi herredømme.

Da Olav kom tilbake til Norge, var landet splittet i småriker og preget av gammel ættemoral. Han ble etter hvert tatt til konge, og satte seg som mål å kristne folket og samle landet. Mange steder møtte han motstand – særlig i innlandet, der hedendommen stod sterkt. Som sin tids fyrste mente Olav det var hans plikt å lede folket også i troslivet. I kristen iver – og med Karl den store som forbilde – tok han derfor i bruk både overtalelse og makt. Slik ble han både elsket og fryktet.

Under Olavs styre ble kristenretten innført, med lover som forbød barnedrap, fremmet faste, én hustru, dåp og sømmelig gravferd. Kristendommen ble gradvis forankret i samfunnet, om enn ofte mer i ytre skikk enn indre tro. Og for første gang var det én lov for alle – både storfolk og småkårsfolk. Det falt ikke i god jord hos alle. Spesielt ikke hos dem som var vant til å dømme selv – og hevne deretter. Til sist ble han forrådt av stormenn som solgte sin lojalitet til den danske kong Knut – for sølvets skyld.

Stiklestad – og det som fulgte

Etter å ha blitt avsatt og forvist av stormennene, søkte Olav tilflukt i Gardariket (dagens Russland). Der, i stillheten, fikk bønn og ettertanke rom. Det var her helgenen ble formet. To år senere vendte Olav tilbake for å gjenvinne riket – og kjempe for Guds sak. I Norge ventet stormennene med en enorm hær, og Olav og hans menn visste at sjansene for å lykkes var små. Likevel, på sin vei mot martyriet var Olav stålsatt.

På Stiklestad falt kong Olav i 1030, drept av sine egne landsmenn. Men døden knekket ham ikke – den kronet ham. Etter kongens fall snudde stemningen seg. Tore Hund, som selv ga Olav dødsstøtet, og stelte liket, var den første av stormennene til å hevde at kongen var hellig. Den trønderske allmuen skiftet mening nærmest over natten.

Trøndernes anger alene kan ikke forklare bølgen av kristentro og Olavs-begeistring som spredte seg fra Stiklestad over hele Nord-Europa. Et år senere ble biskopen budsendt. Han hadde hørt om jærtegnene og helgenkåret kongen. Nå ble omsider liket av kongen gravd frem igjen og funnet uråtnet. Norge fikk sin nasjonalhelgen og evige konge: St. Olav. For biskop Grimkjell var jærtegnene neppe den eneste grunnen til helgenkåringen. Han hadde vært vitne til den unge Olavs troskamp, med ett ben i viking-fortiden og ett i kristentroen, sett ham feile og reise seg igjen, inntil han til sist seiret – med begge ben i kristen leir.

Det Olav ikke fullt ut klarte i live, ble fullført i døden: Kristendommen fikk dype røtter, og Norge tok form som en samlet, kristen nasjon. Siden har han stått som en bauta for norsk kristenhet og riksbygging – og som et vitnesbyrd om at også en viking kan helliggjøres når han bøyer kne for Kristus.

Olsok 2025 – troen lever

Olsok, Olavs dødsdag 29. juli, ble nasjonalhelligdag allerede i middelalderen. Hans gravsted i Nidaros (nå Trondheim) ble raskt et av de viktigste pilegrimsmålene i hele Nord-Europa.

I dag, nær 1000 år senere, feirer Den katolske kirke i Norge fortsatt denne dagen med høytid og verdighet. I St. Olav domkirke i Oslo var det pontifikalmesse, ledet av biskop Fredrik Hansen. Under messen velsignes menigheten med Helligdomsarmen – en relikvie som etter tradisjonen er en fysisk levning fra Olav den hellige selv. Det kan kanskje synes underlig for nordmenn som ikke er vant til å minnes helgenene og hvordan Gud virket gjennom dem. For vi tilber vel ikke en vikingkonge?

«Vi ærer ikke menneskene», sier biskop Fredrik Hansen. «Vi tror at Guds nåde er så mye større enn det vi kan beregne eller kategorisere.»

Dette er ikke kun historie. Dette er vår levende arv. I en tid der kristne verdier presses ut av det offentlige rom, minner olsok oss om hva vi en gang var – og hva vi fremdeles kan være. Et folk forent i tro, med ryggrad og vilje. Norge ble ikke bygget på likegyldighet og relativisme – det ble bygget på korsets kraft og kongers mot. Olav bar begge.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!