Det svenske Vårdförbundet (omsorgsforbundet) krever at den svenske regjeringen åpner grensene for pasienter fra Gaza. Ifølge forbundets styreleder Sineva Ribeiro er helsepersonell over hele landet klare. Det er absolutt merkelig at helsevesenet, som ellers har vært på kne i flere tiår, plutselig har både tid og ressurser til å behandle pasienter fra en konfliktsone som ikke har noe med Sverige å gjøre.

– Det vil bli skrevet inn i historiebøkene at Sverige ikke hjalp. Dette handler om folkeretten, om barn som trenger omsorg. Jeg vil kunne si at jeg virkelig gjorde alt jeg kunne, sier Sineva Ribeiro til Dagens Nyheter.

Men Sineva Ribeiro tar feil. Det som vil bli skrevet inn i historiebøkene, er noe helt annet.

Det ville (kanskje) vært en annen sak om svensk helsevesen virkelig fungerte slik vi har rett til å forvente, med tanke på skattene vi er tvunget til å betale. Men i en situasjon der helsekøene er så lange at folk rekker å dø før de har mulighet til å få behandling?

Sineva Ribeiro har blitt hørt fra flere hold, inkludert Jakob Johansson, som er overlege ved helseforetaket Aleris.

«Vi har tilbudt vår kunnskap og kapasitet til relevante myndigheter og informert dem om at vi i utgangspunktet kan ta imot opptil 12 traumepasienter på Aleris’ rehabiliteringsstasjon», sier han til DN.

Det høres bra ut, ikke sant? Spesielt når man tenker på at helseforetaket Aleris kun driver helseforetak for økonomisk vinning. Det private helseforetaket har vært gjenstand for flere kontroverser, blant annet angående pasientsikkerhet, avsluttede helsekontrakter og kritikk av forretningspraksis. I Stockholm har regionen avsluttet minst én kontrakt for tidlig, på grunn av vanskeligheter med bemanning og pasientsikkerhet.

Aleris har selv også avsluttet kontrakter for grå stær-operasjoner i Skåne på grunn av reduserte refusjoner, noe som har ført til bekymring for pasienters tilgang til behandling.

Men det går bra med pasienter fra Gaza. Antagelig regner de med en betydelig kompensasjon for sin vennlighet.

Den svenske regjeringen har så langt sagt nei og sender i stedet etterspurt medisinsk utstyr til Egypt. Men styrelederen i Vårdförbundet «kjøper ikke» det argumentet:

«Egypt er ikke i stand til å gi omsorg til sin egen befolkning. Hvordan skal de klare å håndtere så alvorlig syke pasienter fra Gaza? Det handler ikke bare om en manglende arm, men om psykisk lidelse på et ganske høyt nivå», sier hun.

Det er mildt sagt hjerteskjærende, fordi Sverige heller ikke er i stand til å gi omsorg til sin egen befolkning – noe Sineva Ribeiro har påpekt ved flere anledninger.

I 2016 skrev hun om et helsevesen i fritt fall, der ikke bare pasienter i alle aldre risikerte livet, men også ansatte ble syke av arbeidsmengden. Noen år senere ble hun intervjuet igjen, og da beskrev hun hvordan dødsfallene i helsevesenet økte på grunn av underbemanning og manglende ferdigheter.

I 2022 etterlyste Sineva Ribeiro en krisekommisjon fordi situasjonen i helsevesenet var «verre enn noensinne». Men i 2024 ble ting faktisk enda verre, lærte vi:

«Vi orker ikke lenger å jobbe under disse forholdene, med konstant overtid og med kolleger som flykter fra yrket fordi stresset er for stort», skrev hun i en lederartikkel i Expressen, og forklarte at «Det er innbyggerne i landet vårt som må betale prisen med lange ventetider på akuttmottaket og utsatte operasjoner».

Men nå, i 2025, er det ikke lenger noen helsekrise, og problemet med utsatte operasjoner og lange ventetider på akuttmottaket er løst som ved et trylleslag. Nå er ikke helsepersonellet lenger på kne – tvert imot venter de ivrig på å bringe pasienter fra Gaza hit fordi de ikke har nok å gjøre.

Gode signaliseringer er derfor viktigere enn borgernes rett til den behandlingen de betaler for.

Reaksjonene blant vanlige folk har ikke latt vente på seg. Her er noen av kommentarene som har dukket opp i min sosiale medie-feed:

• Svensk helsevesen bør være klar for oss i landet. Vi må kjempe for å komme inn og få behandling. Jeg vet at jeg har slektninger som er desperate.
• Vi har rekordlange køer for behandling for dem som allerede bor i Sverige. Da virker det ikke som en så god idé å fylle opp med flere personer som trenger øyeblikkelig behandling og forlenge køene enda mer.
• Vårdförbundet hevder å jobbe for medlemmenes juridiske rettigheter. Jeg hører rykter om at helsepersonell blir oppsagt uten juridisk grunnlag. Hva synes medlemmene om at forbundet ikke forsvarer medlemmenes juridiske rettigheter, men i stedet flytter fokuset til folk som bor på Gaza-stripen?
• Hva sier vedtektene om å representere enkeltpersoner mange hundre kilometer unna som ikke er medlemmer, i stedet for å håndtere sine lovfestede plikter overfor sine betalende medlemmer?
• Hvordan kan svensk helsevesen være klar? Jeg ventet i to uker på et besøk, men fikk bare svaret «vent på svar, vi jobber med det» på 1177. Så ringte jeg og fikk beskjed om at «sommertid, underbemanning». Hvis de er forberedt slik, er det tidenes triks, på bekostning av det svenske folket.

På bekostning av det svenske folket – slik at Sineva Ribeiro kan føle seg bra og hyggelig, og fordi hun i utgangspunktet gir fullstendig f-n i hvordan helsevesenet ser ut for svenske borgere og hvordan de ansatte har det.

Så hva vil da stå i historiebøkene?

At Vårdförbundet ser godhetssignalisering som viktigere enn det svenske folkets rett til helsevesenet de betaler for – på grunn av en konflikt svenskene verken er årsaken til eller involvert i.

Teksten ble opprinnelig publisert på Det Goda Samhället og er gjengitt her med forfatterens tillatelse.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp e-boken her.