Martin Sandbu fremstår ikke som en analytiker, men som en deltager – en aktør i det pågående ideologiske prosjektet der presse, politikk og byråkrati smelter sammen i et felles språkspill. Hans analyse av de fem økonomiske krigene, presentert i Aftenposten, vitner mer om narrativ lojalitet enn intellektuell redelighet. Det er ikke virkeligheten han undersøker, men forestillingen om virkeligheten han forsøker å sementere. Når Sandbu later som om han «forstår bedre enn oss andre», bør varsellampene blinke.

Det mest alvorlige er ikke at han tar feil i enkeltheter. Det alvorlige er at han er blind for det overordnede bildet: at de økonomiske og geopolitiske konfliktene vi står i, ikke kan forstås løsrevet fra den krigen som i realiteten pågår – nemlig krigen om demokratiets forutsetninger. Og her er pressens rolle avgjørende. Et samfunn kan ikke over tid bestå som demokratisk dersom borgerne fôres med en virkelighetsbeskrivelse som er tilpasset maktens behov og globalistiske dogmer. Når pressen blir portvokter for ett verdensbilde og én maktstruktur, da er det ikke lenger ytringsfrihet – da er det administrert samtykke.

Sandbu er ikke alene. Han representerer et sjikt av journalister og eksperter som ikke lenger undersøker makten, men forklarer den. De kaller det «økonomisk innsikt» når Vesten sanksjonerer Russland og undergraver sin egen industri. De kaller det «solidaritet» når vi sender våpen til en krig uten utsikt til seier. De kaller det «fremskritt» når kontanter fases ut og digitale valutaer innføres med overvåkning som bivirkning. De kaller det «resiliens» når vi taper forsyningslinjer, energi og selvråderett. Språket deres er klinisk, men virkeligheten de forsøker å dekke over, er rå.

Mange av disse økonomiske prosessene fremstilles som nødvendige, tekniske eller moralsk overlegne, men de er i virkeligheten preget av tvetydighet, risikoforskyvning og demokratisk underskudd. Man trenger ikke være konspirasjonsteoretiker for å stille spørsmål ved hvorfor kontroll over strømnett, matproduksjon, medisin og kapital i økende grad flyttes fra nasjonale institusjoner til overnasjonale strukturer uten åpen debatt eller reell folkelig forankring. Man trenger bare intellektuell redelighet. Det Sandbu kaller «økonomisk krig», er i flere tilfeller en avledningsmanøver – krigene han beskriver, skjer på et nivå han selv er med på å tåkelegge.

Men den mest kritiske krigen er ikke energikrig, handelskrig eller dataflyt. Det er informasjonskrigen – og den føres i selve offentligheten. Når virkelighetsbeskrivelsen monopoliseres, når avvikende perspektiver ekskluderes som «misinformasjon», og når språkbruk designes for å nøytralisere motstand, da undergraves borgerens mulighet til å være et fritt og tenkende menneske. Det er her Sandbus rolle blir farlig: Han kamuflerer maktutøvelse som analyse, og presenterer strukturelle omveltninger som naturlige eller uunngåelige.

Dette vil ikke vare. For til syvende og sist står makten alltid svakt når den støtter seg på en virkelighet som må vedlikeholdes gjennom sensur, frykt eller semantisk tåke. De som i dag kontrollerer narrativene, kontrollerer kanskje den kortsiktige opinionen. Men de kan ikke kontrollere konsekvensene av sine egne valg. Den dagen virkeligheten bryter igjennom – i form av strømpriser, inflasjon, industriell kollaps, migrasjonskrise eller sikkerhetspolitisk ydmykelse – vil det ikke være kommentatorenes eleganse, men folks erfaring som avgjør utfallet.

Den prosessen har allerede begynt. Tilliten til pressen synker, folk vender seg mot alternative kilder, og stadig flere forstår at det er en avgrunn mellom det de blir fortalt og det de selv ser. Når avstanden mellom fortelling og virkelighet blir for stor, bryter hele konstruksjonen sammen. Sandbu og hans meningsfeller vinner kanskje slaget om ordene. Men de vil tape krigen de har igangsatt – fordi den ikke handler om språk, men om sannhet.

Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!