Tizian (ca. 1490–1579), «Engel», Santi Nazaro e Celso, Brescia.

Tallene er slående. I Storbritannia viser den nye rapporten «The Quiet Revival» en trend som snur alt på hodet: Fra 2018 til 2024 har antallet 18–34-åringer som både bekjenner seg til kristendommen og går i kirken minst én gang i måneden, firedoblet seg. Det mest slående er at én av fem unge menn under 34 år nå sitter regelmessig på kirkebenken, sammenlignet med bare fire prosent for seks år siden.

Det er ikke bare et britisk fenomen.

Også i Danmark er ateismen på vikende front som en bølge som trekker seg tilbake fra stranden. Som en dansk pastor på Vesterbro bemerker, banker «vanlige unge mennesker uten kirkelig bakgrunn» nå på kirkedørene med en direkte nysgjerrighet som overrasker: «Hvordan leser du Bibelen? Hva gir troen deg?»

I det mest sekulariserte århundret vender mennesker i Vesten tilbake til kristendommen. Ikke av nostalgi, men av nødvendighet.

Fra tomhet til fundament

Den britiske rapporten dokumenterer at mange nye kirkegjengere har «alt» – karriere, økonomi, sosiale relasjoner. Likevel opplever de en grunnleggende tomhet som det sekulære samfunnet ikke kan fylle. Komikeren Casper Christensen er trolig det mest kjente danske eksempelet. Hans utvikling fra festing og stoffmisbruk til kristen tro illustrerer et bredere mønster: Selv etter å ha oppnådd alt det modernitetens utdaterte løfter garanterer, er det noe grunnleggende som mangler.

Denne søken rammer kjernen i modernitetens krise. Kulturrelativismen har frarøvet mange deres kulturelle fundament. Individualismen har redusert mennesket til en konsument av opplevelser. Resultatet er ikke frihet, men fremmedgjøring – særlig for unge menn som prøver å finne sin plass i livet.

Kristendommen tilbyr det motsatte: objektive sannheter som ikke er avhengig av tidens mote eller personlige ønsker. For mennesker som er lei av å finne opp meningen med livet for seg selv, blir troen en befrielse fra byrden av stadig å måtte skape seg selv.

Maskulinitet som en misjon

Det er ingen tilfeldighet at det er menn som leder an i denne bevegelsen.

I flere tiår har progressive røster forkynt at maskulinitet er giftig og oppfordret menn til å skamme seg over sin natur. Moderniteten har bedøvet samvittigheten og fratatt menn deres tradisjonelle rolle. Kristendommen snur denne logikken på hodet og kaller maskulinitet en gave som skal brukes til tjeneste.

Den kristne mannen får en misjon: å være familiens forsørger, beskytter og leder – ikke som en tyrannisk hersker, men som en tjener for dem han elsker. Denne kombinasjonen av autoritet og ansvar appellerer til menn som lengter etter å bidra konstruktivt til verden. En fersk reportasje i Weekendavisen viser at det handler om å bli en god far og ektemann og finne roen i å oppføre seg ordentlig.

Kirkens mannlige fellesskap tilbyr en festning mot ensomhetens stormer, et brorskap i stedet for konkurranse. Her kan menn dele både seire og nederlag uten frykt for å bli dømt. Dette står i sterk kontrast til den brutale kampen i det sekulære samfunnet, der man viser svakhet på egen risiko.

Tradisjonens veiviser

Menns tilbakekomst til kirken handler, tror jeg, om mer enn personlig trøst. Det handler om kulturell selvoppholdelse. Tradisjonen kaller sine sønner hjem. Når kristendommen har vært hjørnesteinen i den vestlige sivilisasjonen i århundrer, representerer dens kollaps ikke bare en religiøs forandring, men også et sivilisatorisk sammenbrudd.

Multikulturalismens fragmentering er en trussel mot det felles fundamentet som bandt samfunnet sammen. Kristendommen, derimot, tilbyr både frelse og fellesskap som overskrider skillelinjene mellom rase, klasse, regioner og land.

Den lokale kirken forankrer mennesket i et konkret fellesskap, mens den universelle kirken knytter det til en tradisjon som spenner over kontinenter og årtusener. I globaliseringens rotløse tidsalder blir dette en sterk motgift.

Motkultur eller mainstream?

Det ligger også en rebelsk impuls i vendingen mot kirken. Der 1960-tallets opprørere fant eksotisk inspirasjon i østlige religioner, søker dagens rebeller mot kristendommen som alternativ til relativismens tomhet.

Denne dynamikken bidrar til å forklare bevegelsens særlige appell til unge menn. Menn søker både mening og menighet. De søker ikke konformitet, men autentisitet. I et samfunn som har gjort opprøret mot tradisjonen til rutine, blir tradisjonen i seg selv revolusjonær. Som Mikael Wandt Laursen, avtroppende generalsekretær i FrikirkeNet, påpeker, skapes ikke identitet ved å «se innover», men ved å forankre seg i «tro, kultur og tradisjoner».

Bevegelsen drives ikke frem av autoritære strukturer eller karismatiske ledere, men vokser frem fra grunnen av. «The Quiet Revival», den stille gjenoppvåkningen, fordi den skjer uten store kampanjer eller offentlig dramatikk.

Når menn frivillig søker ansvar, forpliktelse og fellesskap, bør samfunnet støtte dem. Kirkens verdier om familie, arbeid og samfunnsansvar er ikke en sivilisatorisk gevinst. De unge mennene som gjenoppdager kirkene, viser vei ut av modernitetens blindvei og tilbake til det som er virkelig, fordi det virker.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!