Det var en tid da ordet «nasjonalist» var en hedersbetegnelse i Norge. Under krigen og i årene etter sto nordmenn sammen, skulder ved skulder, for å forsvare landet mot okkupanter og bygge det opp igjen fra asken.

Vi var stolte av flagget, av dugnaden, av fjordene og fjellene som omkranset små bygder der alle kjente alle. Men i dag? I dag er nasjonalisme et skjellsord, kastet rundt av eliter som ser ned på vanlige folk som lengter tilbake til et Norge som betydde noe. Hvor ble det av pølseboden til Mor i Bakken, hvor ble det av samholdet, av alt det vakre som engang var?

Etter krigen var Norge et land av enkle gleder. På hjørnet av Oslos gater sto Mor i Bakkens pølsebod, et varmt lyspunkt der arbeidere, studenter og barn kunne samles over en dampende pølse med sennep og surkål. Lukten av stekt flesk og løk blandet seg med latter og historier, mens trikken durte forbi i Youngstorget. Slike pølseboder var Norges puls – fra Bodø til Bergen, fra Stavanger til Tromsø. De var mer enn mat; de var fellesskap, tradisjon, et sted der nordmenn møttes på tvers av klasser og aldre. I dag er disse bodene borte, erstattet av kebabsjapper og internasjonale kjeder. Hvorfor?

Fordi vi lot kulturen vår visne til fordel for noe fremmed, noe som ikke bærer vår historie.

På 1950- og 60-tallet var Norge et homogent samfunn, preget av hardt arbeid og felles verdier. Vi bygde velferdsstaten med olje i ryggen, men også med en dyp tro på at vi var ett folk. Barna lekte fritt i gatene, trygge i små lokalsamfunn der naboer passet på hverandre. Husmødre bakte krumkaker til jul, og søndagsturene i marka var hellige. Nasjonalismen var ikke et hatord – det var stolthet over å være nordmann, over å ha kjempet for friheten og vunnet. Men et sted på veien begynte vi å skamme oss. Elitene i Oslo, med sine internasjonale ambisjoner, bestemte at nasjonal stolthet var noe gammeldags, noe vi måtte legge bak oss for å bli «moderne».

Kronprins Olav får en varm velkomst da han kommer tilbake til Norge. Han ble møtt av store folkemengder på Rådhusplassen ved ankomsten.
NTB arkivfoto / NTB

Innvandringen forandret alt. Fra 1970-tallet og fremover strømmet nye ansikter til Norge, først som arbeidsinnvandrere, så som flyktninger. I dag utgjør innvandrere og deres barn over 18 % av befolkningen, ifølge Statistisk sentralbyrå. Bygder som engang var preget av blondt hår og bløtkake, har nå moskeer og shisha-lounger. I Oslos gater hører du flere språk enn i en FN-forsamling.

Er det fremskritt når vi ofrer det kjære for det fremmede?

Økonomien har også endret seg. Etter krigen var Norge et land av arbeidere og bønder, der en vanlig lønn holdt til hus, bil og ferie på hytta. I dag er boligprisene i byer som Oslo og Stavanger så høye at unge nordmenn knapt har råd til å bo i sitt eget land – opp 12 % bare i 2025, ifølge Eiendom Norge.

Samtidig sliter kommunene økonomisk; over halvparten av kommunene i Møre og Romsdal gikk i minus i 2024, melder Sunnmørsposten. Hvorfor? Fordi vi bruker milliarder på integrering og sosialstøtte, mens skoler og eldreomsorg må kutte. Vanlige folk betaler prisen, mens eliten snakker om «mangfold» som om det er en hellig gral.

Og hva med kulturen? Før var 17. mai en dag for bunader, flagg og barnetog, der vi feiret nasjonen som overlevde krigen. I dag er det debatter om hvorvidt flagget er «inkluderende» nok. Juletradisjoner som nisser og kirkeklokker er erstattet av «vinterfester» for å unngå å støte noen. Skolene lærer barna om globalisme, ikke om Snorre eller Nansen. Vi har solgt arven vår for å tilfredsstille en verden som ikke deler vår historie.

Hvor ble det av stoltheten over å være nordmann?

Liten fiskebåt på Borgundfjorden ved Ålesund.
Foto: Halvard Alvik / NTB

Det gjør vondt å tenke på det Norge som var. Husker du lyden av fiskebåter som tøffet inn til kaia i Ålesund, eller smaken av nystekte vafler på en lokal kafé? Husker du da naboer hilste på hverandre, uansett vær, og da dugnad betydde at alle stilte opp? Og ikke minst, den gangen man kunne la dører være ulåste og man ikke trengte å bekymre seg for å bli lemlestet eller voldtatt etter en tur på by’n.

Disse minnene er som et knivstikk i hjertet når du går gjennom Grønland i Oslo i dag, der lukten av krydder fra stygt skulende mørke menn ved hushjørnene, og lydene av fremmede språk, overdøver alt som engang var vårt. Hijaber, burkaer og niqaber preger et område som før i tiden var et arbeiderstrøk. Det er i dag et av landets farligste steder.

Norge er ikke lenger det landet vi kjempet for under krigen – det er blitt et skyggeaktig ekko av fortiden, skitnet til av globalisme og feilslåtte politiske valg.

Mor i Bakken. Skjermdump fra Facebook

Vi kan ikke skru tiden tilbake, men vi kan spørre: Hvorfor lot vi dette skje? Hvorfor ble nasjonalisme, som engang bandt oss sammen, et ord vi må hviske? Hvorfor er Mor i Bakkens pølsebod borte, mens kebabsjappene blomstrer?

Svaret ligger i politikernes svik. De solgte nasjonen vår for å vinne internasjonal applaus, og vi, vanlige folk, sitter igjen med regningen.

La oss minnes det Norge som engang var – ikke for å leve i fortiden, utvikling og teknologi er viktig –, men for å kjempe for en fremtid der vi igjen kan være stolte av hvem vi er.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!