En mann fisker langs et vann ikke langt fra kjerne­kraft­verket i Dukovany i Tsjekkia den 27. september 2011. Uten kjerne­kraft blir det ingen energi­omstilling. Foto: Petr David Josek / AP / NTB.

Del 2

Industrisamfunnets akilleshæl – overproduksjon og nytteløs energi

Elektrifiseringens tilhengere snakker ofte om omstilling, men få snakker om nedtrapping. Likevel er det nettopp det som må til: å avvikle unyttig, energi­krevende produksjon som gir liten samfunns­verdi, og i stedet kanalisere ressursene inn i bygging av ny energi­kapasitet.

Bitcoin-produksjon er et opplagt eksempel. Store data­sentre suger strøm tilsvarende småbyer, men skaper ingen real­verdier. De symboliserer kanskje frem­tidens økonomi, men i virkelig­heten er de et monument over vår manglende evne til å prioritere. De må stenges ned.

Andre sektorer, som aluminium, er mer komplekse. Aluminium har høy samfunns­nytte, men er samtidig ekstremt kraft­krevende. Her kan løsningen være å øke resirkuleringen fremfor å redusere primær­produksjon – en strategi som gir store gevinster uten å ødelegge nærings­grunnlaget.

En ny arbeidsfordeling – fra overflod til nødvendighet

Overgangen til et mer bærekraftig energi­system innebærer ikke nødvendigvis en økonomisk kollaps, slik mange frykter. Tvert imot: Arbeids­kraften som i dag er bundet opp i produksjon av lav­verdi­varer og ditto tjenester, kan flyttes over til oppgaver som virkelig haster – utbygging av energi­produksjon, modernisering av nett, utvikling av balanse­kraft.

Dette krever imidlertid politisk styring, insentiver og en ny type samfunns­kontrakt. I dag dikteres arbeids­markedet i stor grad av etter­spørsel. I fremtiden må det i større grad formes av behov. Det handler ikke om plan­økonomi – men om retning.

Energieffektivisering – den tause revolusjonen

Noen av de mest effektive tiltakene er også de mest oversette. Energi­effektiv­isering – altså å bruke mindre energi til samme nytte – har et enormt uutnyttet potensial. Her er tallene krystall­klare:

Tyske myndigheter har allerede vedtatt planer om å halvere primær­energi­forbruket innen 2050 sammen­lignet med 2008-nivå. Dette skal skje ved å forbedre bygg, oppvarming, transport og industri­prosesser. Andre land følger etter – men tempoet er lavt.

Å redusere energi­behovet betyr mindre press på strøm­nettet, lavere kostnader og mindre behov for ny produksjon. Det er rett og slett et av de mest lønn­somme tiltakene i hele omstillingen – og samtidig et av de minst populære politisk, fordi det ikke lar seg selge med store innvielser og presse­konferanser.

Elbilen og virkelig­heten – en myte i bevegelse

Elbilen har blitt selve symbolet på den grønne omstillingen. Men under skallet skjuler det seg en tung, kompleks produksjons­prosess som krever både kobolt, litium og enormt med energi. Batteriene i seg selv har store utslipp knyttet til utvinning og produksjon.

Når strømmen elbilen lades med, kommer fra kull, blir den i praksis en forflytter av utslipp – ikke en løsning. Tallene fra fagnotatet viser at en elbil som lades med kullbasert strøm, gir omtrent dobbelt så stort globalt utslipp som en moderne fossilbil.

Derfor er tidspunktet for elektrifisering helt avgjørende. I fase 3 vil elbilen være overlegen. I fase 1 er den direkte skadelig. Mellom disse fasene ligger en farlig gråsone – der man lar symboler veie tyngre enn resultater.

Infrastrukturens pris – og risikoen for låst kapital

Å bygge om hele samfunnet til elektrisk drift, krever mer enn bare gode intensjoner. Det krever infra­struktur. Nye kabler, trafoer, nett­forsterk­ning­er, lade­stasjoner, data­sentre, batteri­fabrikker. Dette koster hundre­talls milliarder – og mye av dette bygges nå, før vi har ren strøm til å bruke dem.

Konsekvensen er alvorlig: Vi binder enorme investeringer i strukturer som først vil være samfunns­økonomisk nyttige om 30–50 år. I mellom­tiden blir de rene taps­prosjekter – økonomisk og energi­messig. I verste fall må de erstattes før de tas i bruk for fullt.

Dette minner om 1970-tallets stor­satsing på kjerne­kraft­verk som aldri ble ferdig­stilt – bare at pris­lappen i dag er enda høyere.

Den globale realiteten – når Europa går alene

Europa står for under 10 % av verdens energi­bruk. Norge bruker under 2 promille. Likevel går nettopp disse landene foran med massive elektri­fiserings­tiltak, drevet av egne mål­settinger og interne markeds­mekanismer.

Men verden for øvrig – Kina, India, Russland, USA – vil fortsatt bruke kull i flere tiår. Kina bygger fortsatt kull­kraft­verk. India har ikke økonomi til å gjøre store skift. Og Afrika har ikke engang infra­struktur til å bruke strømmen – elektrifisering er et fjernt mål.

Dette betyr at tiltak i Europa alene har begrenset virkning – og må vurderes deretter. Det betyr ikke at man ikke skal gjøre noen ting. Det betyr at man må gjøre de riktige tingene – på riktig tidspunkt – for å unngå at velmente tiltak bare svekker egen økonomi og styrke, uten å gi global effekt.

Et energipolitisk veikart – hva bør gjøres?

Den tekniske gruppen bak fagnotatet anbefaler et enkelt og logisk veikart:

1. Stans all ny elektrifisering inntil marginal­kraften er utslippsfri.
2. Bruk alle tilgjengelige midler på å bygge mer utslippsfri kraft.
3. Utvikle pumpekraft og annen balanse­kraft parallelt med sol og vind.
4. Bevar og moderniser gass­kraften – den vil være nødvendig i minst 50 år.
5. Ikke bruk CCS før strømmen er ren nok til å forsvare energi­forbruket.
6. Utsett bruk av hydrogen og e-fuel – dagens teknologi er ikke moden.
7. Driv forskning og utvikling – men ikke implementer før tiden er inne.
8. Reduser energi­behovet i alle sektorer.
9. Omstrukturer økonomien: Flytt arbeids­kraft fra lav­verdi- til høyeffekt­sektorer.
10. Gjenreis kjerne­kraften som en stabil, realistisk løsning.

Den brutale konklusjonen – og håpet i realismen

Etter å ha gått igjennom tall, teknologi og energi­økonomi er konklusjonen brutal: Vi elektrifiserer for tidlig. Vi investerer i tiltak som øker det globale utslippet. Vi drives av en slags moralsk automatisme – i stedet for ingeniørens nøkterne vurdering.

Men det finnes håp. For det er ikke tekno­logien det står på. Det handler om rekkefølge, timing og prioritering. Om vi begynner å handle ut fra fysisk virkelighet i stedet for politisk symbolikk, har vi fortsatt muligheten til å gjennom­føre en reell og varig energi­trans­formasjon.

Det krever ikke mer penger – bare bedre bruk av dem.

Det krever ikke mer vilje – bare bedre forståelse.

Artikkelen er basert på notatet «Elektrifisering bør unngås når kull er marginal­kraft», utarbeidet av Per Eidsvig og Rune Lødeng (utg. 5. juni 2020), med tilhørende vedlegg og teknisk dokumentasjon. Notatet bygger på åpen kilde­informasjon, teknisk analyse og fysikalske beregninger for å vurdere reelle utslipps­konsekvenser av elektrifisering.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som e-bok her!