Hurtiglading av elbil ved Recharges lade­stasjon på Skøyen i Oslo den 2. september 2024. Foto: Fredrik Varfjell / NTB.

Bak den politiske iveren etter «grønn» omstilling skjuler det seg en lite omtalt energi­logikk: Elektrifisering kan i praksis forlenge kull­avhengig­heten – og øke globale utslipp.

I det politiske ordskiftet fremstår elektrifisering nærmest som et synonym for fremskritt, modernisering og ansvar. Å bytte ut fossil energi med elektrisitet er blitt et moralsk og ideologisk imperativ – på tvers av sektorer, regioner og teknologier. Men det finnes en ubehagelig sannhet bak denne tilsyne­latende bære­kraftige revolusjonen: Elektrifisering utført til feil tid, under feil energi­forutsetninger, kan bidra til å øke de globale utslippene.

Dette er kjernen i et teknisk fagnotat som i flere år har sirkulert under radaren, skrevet av en gruppe fysikere og ingeniører uten kommersielle interesser, men med en felles bekymring: at tiltakene som iverk­settes i dag, ikke bare er ineffektive, men i mange tilfeller direkte kontra­produktive.

Diskusjonen som følger, bygger på dette notatet, men går et skritt videre. Den ser på energi­markedet med ingeniørens øyne og spør: Hva er den virkelige effekten av elektrifisering når den skjer før det finnes nok utslippsfri strøm? Hva betyr det at «kull er marginal­kraft», og hvorfor bør det være styrende for alle større energi­beslutninger?

Marginalkraftens betydning – en neglisjert nøkkel

All elektrisitet er ikke lik. Når vi plugger inn en elbil eller elektrifiserer en olje­plattform, kommer ikke strømmen  nødvendigvis fra vind og vann. Den siste produsenten som må trå til for å dekke økt etter­spørsel – marginal­kraften –, er avgjørende. Og i store deler av Europa, inkludert Norge gjennom ACER-markedet, er dette fortsatt kullkraft.

Når kull er marginal­kraften, betyr det i praksis at enhver ny elektrisk forbruks­enhet må dekkes av økt kull­produksjon. Det spiller liten rolle om en stor andel av total­produksjonen er fornybar, dersom det er kull som trår til hver gang nettet får økt belastning. I slike tilfeller gir elektrifisering økt globalt utslipp – ikke redusert.

Dette er en av energi­politikkens mest oversette mekanismer. Det betyr også at elektrifisering ikke nødvendigvis bør prioriteres nå, men utsettes til strømnettet er renere og mer stabilt.

De tre fasene – og hvorfor timing betyr alt

Forfatterne av notatet deler energi­overgangen inn i tre faser:

• Fase 1: Kull er marginal­kraft. Elektrifisering i denne fasen øker det globale utslippet, fordi kull fyller opp underskuddet.
• Fase 2: Gass er marginal­kraft. Utslipps­forskjellen mellom fossil og elektrisk energibruk er marginal.
• Fase 3: Marginal­kraften er utslippsfri. Først da vil elektrifisering faktisk gi reelle utslipps­reduksjoner.

Vi befinner oss i dag i fase 1, og vil gjøre det i mange tiår til. Det er derfor helt avgjørende å forstå at storstilt elektrifisering i denne fasen binder opp ressurser, skaper økte utslipp og forsinker selve målsettingen.

Elektrifiseringens feilslutning – eksempelet Equinor

Equinors elektrifisering av olje­plattformer er blitt trukket frem som et grønt foregangs­prosjekt. Platt­formene kobles til strøm­nettet og kutter egne utslipp. Men hva skjer i virkelig­heten? Jo, strømmen de nå bruker, må produseres av noen andre – og når marginal­kraften er kull, flytter man bare utslippet til et annet sted. Faktisk øker utslippet i det globale regnskapet.

Resultatet er en forskjønnelse på papiret, men en forverring i praksis. Samme logikk gjelder for elbiler som lades med strøm som indirekte stammer fra kull.

Ressursprioritering – feil tiltak til feil tid

Elektrifisering er ikke gratis. Den krever enorme investeringer i nett, infra­struktur, lade­stasjoner og produksjon. Når dette skjer i fase 1, der det gir negativ eller null klima­effekt, bruker man verdi­fulle ressurser på feil tiltak. I stedet burde man bruke alt på det som faktisk gir effekt: utbygging av utslippsfri energi­produksjon.

Et slående poeng er at mange tiltak, som karbon­fangst og -lagring (CCS), batteri­produksjon og hydrogen, også har høyt strøm­behov. Så lenge denne strømmen delvis kommer fra kull, virker tiltakene mot sin hensikt.

En omvendt logikk – når bilen er renere enn laderen

Parallelt med elbil-boomen har det etablert seg et tankesett der elektrisk automatisk betyr grønt. Men elbiler krever store mengder strøm og betydelige utslipp i produksjonen. I en situasjon der strømmen kommer fra kull, er det faktisk slik at en moderne fossilbil gir lavere globalt utslipp.

Dette paradokset er sentralt i forståelsen av hva som faktisk virker – og hva som bare gir gode intensjoner.

Del 2

Artikkelen publiseres i tre deler.

Kjøp Kents bok her!