En kvinne er drept, to er hardt skadet, men det er gjerningsmannen på 15 år som får all medfølelse.

– Han reagerer med sjokk og vantro, skriver NRK. En kvinne er drept, to er hardt skadet, men det er gjerningsmannen på 15 år som får all medfølelse. I mediene fremstilles en villet, dødelig handling som et uhell, og en livsfarlig ungdom som et sårbart offer.

Det sier alt om vårt moralske forfall at ordene sjokk og vantro i denne saken tilhører gjerningspersonen, ikke familien som har mistet mor, bestemor, nabo. Det er en grotesk forskyvning av ansvar og sympati.

– Han reagerer med sjokk og vantro

En 75 år gammel kvinne er død. Det var NRKs overskrift i går. Men straks etter kommer setningen: – Han reagerer med sjokk og vantro.

Hvem er han? Ikke ektemannen til kvinnen. Ikke hennes barn. Ikke de pårørende, som virkelig har grunn til å reagere med sjokk og vantro.

Nei, det er den 15 år gamle «gutten» som tok med seg brennbar væske på en rutebuss og tente på. Morderen som NRK og store deler av mediene velger å fremstille som offer.

Og ikke nok med det. De lar også forsvareren hans påstå at hele handlingen var et uhell.

Men dette var ikke et uhell. Det var en villet handling. Det var en terrorhandling.

Tre mennesker ble kritisk skadet. Nå er én av dem død. En 75 år gammel kvinne. Vi kjenner ikke navnet hennes enda. Vi har ikke sett bildet hennes. Men hvem er det mediene sørger over?

Det er noe dypt foruroligende ved NRKs dekning av bussbrannen i Enebakk. En handling som åpenbart var planlagt. For en 15-åring tar ikke med seg brennbar væske på en buss og setter fyr på den ved et uhell.

Likevel fremstilles saken som et uhell enhver ung mann i Norge er i stand til å gjøre.

Vi får høre at gutten er i sjokk, at han angrer, at han forlot stedet i panikk etter å ha kapret en hjullaster. Forsvareren forteller åpenhjertig at han har hatt færre møter med politiet etter å ha flyttet.

NRK og TV 2 formidler alt dette med alvorlig mine og jobber beinhardt for å minske 15-åringens dødelige terrorhandling.

Men hvor er empatien for den avdøde kvinnen? Hvor er navnet hennes? Bildet? Familien hennes? Hvor er ordene om deres sjokk og vantro?

De får ingenting. Hun dør stille, redusert til én setning i en pressemelding: – En 75 år gammel kvinne har omkommet. Så går vi videre. Rett tilbake til gutten som har forbedret seg og ikke har vært i trøbbel på en stund.

Dette er ikke et unntak. Det er blitt regelen. Når unge menn, ofte med utenlandsk bakgrunn, i dette tilfellet fra Albania, begår grove, voldelige forbrytelser, skrur mediene straks på omsorgsmodus:

Hvordan har han det etter drapene? Hvilke traumer har han opplevd? Har samfunnet sviktet ham? Var det egentlig et uhell? Kan vi forstå, forklare, unnskylde?

NRK er selvsagt ikke alene, men som landets største og statsfinansierte mediehus setter de standarden. Og denne standarden er tydelig: Gjerningsmannen skal forstås. Ofrene skal glemmes.

A menace to the Norwegian society

Denne gutten, som i mediene beskrives som «barn» og «15-åring», er ikke et offer. Han er, i ordets rette forstand, en trussel mot samfunnet. Han er en fare for sine omgivelser.

Likevel virker det som om norsk offentlighet ikke evner å si det som det er. Nå er en kvinne død. To ligger hardt skadet. Og systemet, mediene, politikerne og rettsvesenet bruker energien sin på å unnskylde, forklare og omskrive realiteten.

Norges nye justisminister, Astri Aas-Hansen (Ap), gjentar nå det samme mantraet vi har hørt i årevis, i tiår, faktisk. Hun snakker om viktigheten av tett oppfølging, rask konsekvens, én-til-én-oppfølging, hurtigdomstoler og målrettede tiltak mot ungdomskriminalitet.

I vinter lanserte hun det hun kalte tre grep: raskere domstolsbehandling, forbud mot rekruttering av barn til kriminalitet og et døgnkontinuerlig oppfølgingsprogram for unge lovbrytere.

Men vi har hørt alt dette før. Igjen og igjen. Nå er det valgkamp, og løftene strømmer på. Men alle vet hva det er: Løgn, løgn og atter løgn. For virkeligheten der ute forteller en annen historie. Den handler om politikere og systemer som svikter, kriminelle som går fri og ofre som blir glemt.

Imens har vi en tragisk terrorhandling i Enebakk, som skjer nå. Det skjer i virkeligheten. Og det skjer fordi våre politikere og regjeringen har mistet evnen til å beskytte de lovlydige og til å sette grenser for dem som ødelegger liv.

Det sier alt om vårt moralske forfall at ordene sjokk og vantro i denne saken tilhører gjerningspersonen, ikke familien som har mistet mor, bestemor, nabo. Det er en grotesk forskyvning av ansvar og sympati.

Og det gjør Norge til et kaldere, farligere og mer kynisk samfunn. Og nei, dette er ikke vanlige folks skyld. Det er de som år etter år har fortalt oss at de vil beskytte oss, som har skylden.

Nå er nok en person offer for deres feilslåtte politikk  –  en 75 år gamle kvinne –  og familien sitter igjen i bunnløs sorg. Vil vi få høre hvordan de har det? De som faktisk ble rammet?

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! Eboken kan du kjøpe her.