Har europeisk ungdom gitt opp demokratiet? Den siste YouGov-meningsmålingen blant generasjon Z (født mellom 1997 og 2012) tyder på at bare 57 prosent nå støtter demokratiske styreformer.

Mens én av fem foretrekker autoritært styre

I Frankrike, Spania og Polen velger bare om lag halvparten av ungdommene demokrati. Og kritikken mot EU øker også: 39 prosent sier at EU ikke er særlig demokratisk. De ser på Europa som mindre innflytelsesrikt enn de autoritære maktene Russland og Kina.

Dette skriver Daniel Johnson i The Telegraph. Han mener at den først generasjonen som har levd hele livet i etterkrigstiden, er dypt desillusjonerte over frihetene foreldrene deres omfavnet da Berlinmuren falt i 1989.

Det er elitene som har skylden. For som alle vet: Berlinmurens fall var egentlig som landsbyene til Potemkin, et spill for galleriet. En Potemkin-landsby er et uttrykk som brukes om en falsk fasade eller konstruksjon som er ment å skjule den virkelige tilstanden eller skjule noe ubehagelig. Uttrykket stammer fra historien om den russiske feltmarskalken Grigorij Potemkin, som angivelig bygde falske landsbyer langs ruten til keiserinne Katarina II for å imponere henne under hennes besøk til Krim i 1787. 

Nå er Potemkin-landsbyen representert av sosialismen og grådigheten som fikk politikernes velsignelse til å invadere Europa, og særlig Norge og Sverige. Samhold og fellesskap blir fort ryddet av veien med masseinnvandring.

Velgerne er ikke uskyldige, tross alt er det mange av oss som har stemt frem denne moderne Potemkin-situasjonen.

Nå er det britenes tur, with a vengeance.

Spesielt unge menn er både pessimistiske og sinte. Man får håpe de har signert samtykkeloven om retten til sin aggresjon.

Blant dem som ser på seg selv som ugunstig stilt, er det bare én av tre som støtter demokratiet.

Hvorfor har Europa, som lovet så mye, vist seg å være en slik skuffelse for en generasjon som har nytt godt av demokratiets frukter?

Svaret er nokså åpenbart for undertegnede: EU avskaffet nasjonalstatene i drømmen om «fellesskap» og fred. Men fellesskapet er styrt av udemokratiske demokrater i Brussel som aldri møter vanlige folk, og som har invadert millioner av folk som absolutt ikke er interessert i noen form for fellesskap, men som stort sett bare vil ha pengene våre, trakassere jentene våre og banke opp sønnene våre.

NB: Det finnes selvsagt en haug av unntak, men volds- og voldtektsbølgen og sosiale overføringer (finansiert av stadig fattigere skattebetalere) viser omrisset. Kostnaden masseinnvandringen påfører de få nordmenn som fortsatt jobber, er trolig i området mellom 400–500 milliarder kroner hvert år, avhengig av hvordan man regner. Som svensken sa: Vad fan får vi för pengarna?

Den nasjonale politikerstanden, både i Storbritannia, Sverige og Norge, kan nesten ikke gi fra seg ansvaret raskt nok. Slik forfaller en sivilisasjon, og Romerrikets fall blir blott en liten fotnote i historien.

Selvtilfredse og inkompetente eliter har ført kontinentet til undergang. De fikk panikk på grunn av pandemien og klimahysteri, og avskaffet demokratiet uten å nøle. De føler seg ydmyket av Trump og truet av Putin, og Europa aldri følt seg (eller vært) svakere eller mer irrelevant.

I en slik situasjon høres diktaturet nesten ut som en forbedring. Tross alt: Det er bedre med et diktatur som tjener nasjonens interesser enn et teknokrati som ikke kunne brydd seg mindre om borgerne de egentlig skal styre og ta vare på.

Man antok at nazistene hadde vaksinert tyskerne mot autokrater. Likevel er det nå mange som stemmer på ekstreme venstre- og høyrepartier. Nesten to tredjedeler av unge tyskere ser på demokratiet som truet.

AfD er altså et ekstremt høyreparti, mener Johnson. Men de virkelig ekstreme sitter med full kontroll i Brussel, London, Berlin, Stockholm og Oslo.

Tyskland leder som vanlig an i løpet mot katastrofen, da særlig på grunn av Angela Merkel, men også Olaf Scholz. Kan Merz gi noe håp for Europas viktigste land? Vel, jeg tviler.

Friedrich Merz, den nye konservative forbundskansleren, har en hard kamp foran seg for å overbevise dem om at hans regjering virkelig vil være annerledes. Hans løfte om å opprette Europas største hær for å opprettholde NATOs troverdighet, er blitt mottatt med forferdelse av unge tyskere som kanskje må kjempe for sitt land.

I Italia sier en fjerdedel av de unge at de er lei av det ustabile demokratiet som har tillatt massemigrasjon og stjålet deres fremtidsutsikter. Bare Giorgia Meloni og hennes Fratelli d’Italia (Brødre av Italia) er autoritære nok til å avverge en gjenoppstandelse av Mussolinis fascisme.

I Frankrike står kampen mellom den ytterliggående venstre-demagogen Jean-Luc Mélenchon og Marine Le Pen, som er fratatt retten til å drive politikk. Le Pen må satse på sin musketer Jordan Bardella.

Etter syv år med Emmanuel Macrons posering er det sentrale feltet i fransk politikk øde, med sosialister, liberale og gaullister nesten utryddet.

Franske ungdommer drømmer om en sterk mann, generaler som Napoleon eller Charles de Gaulle. Demokratiet anses i beste fall som et privilegium for egoistiske teknokrater, et rent spill for galleriet.

Europas intellektuelle forkaster den vestlige sivilisasjonens storhet. Fokuset er avkolonisering, rase og kjønn, det den amerikanske historikeren Fritz Stern kalte «politikkens kulturelle fortvilelse».

I sin forvirrede desperasjon ignorerer europeisk ungdom ukrainernes lidelser, og velger heller å bli Hamas-tilhengere. Palestina-flagg er blitt et sjekketriks på de forsøplede universitetene, og Israel, det eneste fyrtårnet for frihet og demokrati i Midtøsten, er blitt demonisert til et punkt hvor raseri rettet mot et oppdiktet «folkemord» forvandles til åpen antisemittisme, og protestmarsjer eskalerer til terrorisme.

Palestine Action-angrepet på Brize Norton er bare det siste av en rekke hendelser over hele Europa der vold mot enkeltpersoner og staten er blitt normalisert i jakten på «rettferdighet» for Gaza.

Pro-palestinske demonstranter skader RAF-fly ved Brize Norton

Når dyp desillusjon med demokratiet og rettsstaten kombineres med rettferdiggjøring av vold for politiske mål, er det kort vei til diktatur. Det eneste som mangler, er en kult rundt en autoritær personlighet – og fremveksten av sosiale medier gir muligheten til å skape slike kulter.

Europa nærmer seg et økonomisk, politisk og demografisk sammenbrudd. I dag så jeg en youtuber som hevdet at over 80 prosent av unge under 18 år i Belgias hovedstad er innvandrere (eller barn av innvandrere). Jeg vet ikke om dette stemmer, men tallene fra London viser hvilken vei Europa beveger seg i.

Scenene fra Glastonbury i helgen, med rop om «Død over IDF», minner om de to minuttene med hat som beskrives i George Orwells «Nineteen Eighty-Four»:

«En avskyelig ekstase av frykt og hevngjerrighet, et ønske om å drepe, torturere, knuse ansikter med en slegge, syntes å strømme gjennom hele gruppen av mennesker som en elektrisk strøm, og gjorde selv den som var imot det til en grimaserende, skrikende galning.»

Sterke reaksjoner etter utpreget jødehat på Glastonbury

Nobelprisvinneren Elias Canetti er en jødisk flyktning fra nazismen, mest kjent for sin avhandling fra 1960, «Crowds and Power». Han mente at mennesker ikke engang trenger å være på samme sted, som på Nürnberg-møtene, for å smelte sammen til en hatfylt mobb. Canetti forutså på denne måten sosiale medier.

Som svar på Canettis profetiske verk skrev dikteren Geoffrey Hill:

– Men hør dette: det som er vanskelig, bevarer demokratiet; du viser respekt for borgernes intelligens.

Johnson klarer ikke å unnlate et angrep på Donald Trump.

En dummet ned generasjon er lett bytte for dem som etterligner Trump og, i likhet med ham, åpent forakter vårt politiske system.

Finnes det demokratisk anlagte og fornuftige mennesker i Europa som ikke forakter det pill råtne politiske systemet vi lever som slaver under?

De unge har gått lei og blir fristet av det Johnson kaller «populismens rottefangere», fra Alice Weidel i AfD til Nigel Farage i Reform UK.

Slike politikere blir trolig Putins medhjelpere, skriver han. Hvis man ikke ønsker å ruinere Europas familier, samtidig som man kanskje ikke ønsker å sende sine 18-åringer til døden i Kursk eller Donbas, er man fanget av populisme! Dette sier man mens både briter og nordmenn selv opplever en masseinvasjon, år etter år, og gatene i Norges (og britenes) byer ikke lenger er trygge.

Altfor lenge har den politiske klassen brukt demokratiet som et våpen til egen fordel. Er Europas etterkommere, den unge folkemassen, nå i ferd med å vende seg mot despotene? spør Johnson til slutt.

Personlig vil jeg si: Ungdommen har neppe mistet troen på det ekte demokratiet. Men i Europa er demokratiet avskaffet. Man kan voldta jenter i årevis og få noen måneder i fengsel. Men skriver du en «feil» tweet som ligger ute en times tid etter at en innvandrer fra Rwanda slakter tre småjenter i Southport, blir straffen brutal og langvarig.

Demokrati er, som Clint Eastwood sa det i «Heartbreak Ridge», mye bedre enn alt som kommer på andreplass. Biden gjorde et klønete forsøk på å kopiere selveste Clint, men bommet totalt (Democrazy, it’s never been good… perfect – but is worth fighting for!)

Det er nokså avslørende at Biden sier at demokratiet ikke er «good». Dette er mer enn a slip of the tongue. Biden gjorde bare det samme som han har gjort i hele sitt patetiske og korrupte liv.

Dessverre er det få spor av demokrati i dagens skakkjørte og ødelagte Europa. Vi nordmenn må underkaste oss EU-tyranniet, til tross for to folkeavstemninger som sa et klart NEI. Vi kan ikke lenger uttrykke våre meninger uten å risikere straff.

Er det noen som virkelig tror at vi vil få hjelp fra de arabiske stater når det plutselig er vi som er U-land?

Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!