Finansminister Jens Stolten­berg (Ap) og forsvars­minister Tore O. Sandvik (Ap) under en presse­konferanse på Arbeider­partiets lands­møte i Oslo den 4. april 2025. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB.

Vi lever i en tid hvor det stadig blir tydeligere at det moderne samfunnet ikke først og fremst er innrettet for å fremme menneskelig utvikling, rettferdighet eller sannhet – men for å opprettholde en struktur som ligner et pyramidespill.

Systemet overlever ved å love fremtidige gevinster mot lojalitet og innsats i nåtiden, mens det i praksis lever på nye deltakeres naive investering i en drøm som aldri innfris.

Den store illusjonen: Virkeligheten som manipulasjon

Fra barnsben av sosialiseres vi inn i et virkelighetsbilde som er så allestedsnærværende at vi ikke stiller spørsmål ved det. Vi lærer hva som er «normalt», «akseptabelt», «vellykket» – ikke gjennom sann erkjennelse, men gjennom programmering. Den som stiller spørsmål, blir fort stemplet som avviker, ekstrem eller farlig.

Slik opprettholdes illusjonen: Du får høre at hvis du jobber hardt, tar riktig utdanning, følger spillereglene og holder munn, så vil du en dag lykkes. Men det store flertallet når aldri dit. Akkurat som i et pyramidespill trengs det stadig nye deltakere som kan bære vekten av dem som kom før. Når grunnflaten svikter – som ved fallende fødselstall, økonomisk stagnasjon eller kulturell utmattelse – vakler hele konstruksjonen.

Utdanningens bedrag: Lydighetens kanon

Utdanningssystemet presenteres som et nøytralt løft for alle. I virkeligheten er det en sorteringsmaskin innrettet for å belønne konformitet og straffe originalitet. Ikke fordi lærere eller elever er onde, men fordi hele strukturen tjener sin egen overlevelse.

Systemet lover at du vil bli belønnet hvis du investerer tid, penger og tilpasningsevne – men de virkelige gevinstene, i form av meningsfullt arbeid, trygghet og sosial status, er begrensede og ofte reservert for dem som allerede står nær toppen. Jo flere som tar utdanning, jo mindre blir verdien av den. Det er inflasjon i papirer, men ikke i reell innsikt eller frihet.

Dette er kjennetegnet på et pyramidespill: Man selger ideen om at «alle kan lykkes», men systemet krever at noen taper for at andre skal vinne.

Diagnoser som avviksstempel: Når gaven blir en byrde

Det moderne systemet håndterer ikke avvik med nysgjerrighet, men med stempling. Barn som ikke passer inn i standardiserte læringsmodeller, får merkelapper: dysleksi, ADHD, autisme. De sees ikke som bærere av potensial, men som problemer som må korrigeres.

Men ofte er det nettopp disse «feilene» som skjuler de største talentene. Ikke-lineær tenkning, dyp konsentrasjon, kreativ destruktivitet – alt dette har formet historiens tenkere og skapere. I stedet for å dyrkes, blir slike evner undertrykt. Fordi systemet ikke tåler dem. Et virkelig rettferdig samfunn ville lagt til rette for uvanlige begavelser. Et pyramidesamfunn kvitter seg med dem som ikke passer inn i rutenettet.

Økonomiens struktur: Vekst som nødvendighet

Den moderne økonomien krever vekst – ikke som en følge av naturlig utvikling, men som et strukturelt krav. Uten vekst kollapser statlige løfter, pensjonssystemer og gjeldsbaserte finansmodeller. Derfor piskes samfunnet videre: mer forbruk, mer gjeld, mer press.

Når reell verdiskapning svikter, tyr man til juks: kunstig oppblåste boligpriser, kredittvekst, import av billig arbeidskraft og uendelige utdanningsløp. Ingenting av dette løser problemet – det bare utsetter krisen. Og de som peker på det, blir fort anklaget for å være umoralske eller reaksjonære.

Den estetiske fasaden: Distraksjon som styring

Mens de økonomiske og sosiale strukturene smuldrer, mates befolkningen med distraksjoner. Underholdning, nyheter, debatter og sosiale medier danner en kakofoni som hindrer konsentrasjon og fordypning. Kulturell dannelse er erstattet med overflatekunnskap og meningsløshet forkledd som mangfold.

Det moderne mennesket er overeksponert, men underlært. Informasjon er tilgjengelig i overflod, men visdom forsvinner. Evnen til refleksjon svekkes. I stedet for å åpne horisonter, brukes kulturen til å sløve sansene – slik at ingen merker at spillet er rigget.

Portalene: Sprekkene i illusjonen

Innimellom skjer det likevel noe. Et menneske oppdager en dyp innsikt, lærer noe på egen hånd, ser et mønster som ingen har pekt på. Disse «portalene» – små glimt av sann forståelse – er farlige for systemet. De gir kraft til endring, og viser individet at det finnes en virkelighet utenfor illusjonen.

Pyramidesystemet overlever på treghet. Portaler vekker bevegelse. Derfor må de stenges, latterliggjøres, sensureres eller glemmes.

Det falske løftet om lik mulighet

Vi er lært opp til å tro på rettferdighet og likhet, men i praksis er samfunnet rigget til fordel for noen få – på bekostning av de mange. De som tror på systemet, oppdager for sent at spillet er tapt. De som gjennomskuer det, blir ofte marginalisert.

I et rettferdig samfunn tjener institusjonene folket. I vårt samfunn tjener folket institusjonene. Dette er pyramidespillets innerste logikk: Noen må alltid holde bunnen – for at noen få skal stå på toppen.

Og den eneste veien ut … går gjennom en portal.

Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp e-boken her!