Foto: Vidar Ruud / NTB

Vi snakker ofte om gjeld som et personlig ansvar eller et økonomisk problem. Men hva om høy gjeld også fungerer som et politisk verktøy – en måte å forme og disiplinere befolkningen på?

I et samfunn der det moderne pengesystemet er basert på kreditt, og der gjeld er forutsetningen for økonomisk vekst, er dette spørsmålet mer relevant enn mange kanskje forstår.

Den radikale strategen Saul Alinsky – kjent for sine analyser av makt og sosiale strukturer – skrev at man kunne gjøre et folk mer lydig gjennom å gjøre dem økonomisk avhengige. Høy gjeld er et slikt avhengighetsforhold. Den som skylder mye, må innrette seg. Og i dag er det ikke lenger bare enkeltmennesker som har gjeld – hele samfunnet er bygget på det.

Fra frihet til avhengighet

Gjeldens psykologi er enkel: Du tilpasser deg for å beholde det du har. Du biter tennene sammen, unngår risiko, aksepterer forhold du ellers ville protestert mot – fordi du ikke har råd til å miste jobben, havne i betalingsproblemer, eller sette noe på spill.

Dette har dype systemiske konsekvenser. En befolkning med høy boliggjeld, studielån og forbrukslån har lavere motstandskraft og høyere ettergivenhet. Lojalitet oppstår ikke nødvendigvis gjennom ideologi, men gjennom økonomisk tvangskraft. Samfunnet utvikler seg fra økonomisk medborgerskap til økonomisk klientifisering.

Gjeld fungerer med andre ord som en moderne form for sosial kontroll. Ikke gjennom overvåkning eller undertrykking – men gjennom daglig press. Den forgjeldede borger forholder seg lydig til rentehevninger, inflasjon, og politiske inngrep fordi alternativet – mislighold, inkasso, tvangssalg – er enda verre.

Når staten har interesse av din gjeld

Det moderne fiat-pengesystemet gjør dette mulig. I dag skapes penger gjennom bankenes utlån – og dermed av gjeld. Når bankene gir lån, skapes nye penger som kommer i omløp. Dette gjør at gjeld ikke lenger bare er privat, men systembærende. Uten kredittvekst stopper økonomien.

Myndighetene vet dette. Derfor tilrettelegges det politisk for høy gjeld:

• Renten holdes kunstig lav over tid.
• Boliglånsmarkedet stimuleres.
• Skattefradrag belønner gjeld.

Inflasjon brukes som et politisk akseptabelt «verktøy» for å redusere den reelle gjeldsbyrden – men også pengenes verdi.

I en slik virkelighet blir gjeldsetablering et forventet adferdsmønster. Den unge som ikke tar opp studielån og boliglån, faller utenfor det etablerte økonomiske narrativet. Samtidig sitter politikere og sentralbanker i førersetet og bruker rente, skatt og inflasjon til å «styre økonomien» – altså: styre deg.

Avhengighet gjør lydig

Dette er ikke nødvendigvis et resultat av ond vilje, men det endrer ikke det strukturelle forholdet: Jo mer du skylder, desto mer avhenger du av stabilitet – og desto mindre utfordrer du systemet.

En befolkning med lav gjeld og høy reell sparing har rom for uavhengighet, konflikt, nytenkning. En befolkning med høy gjeld og svak buffer har svært lite handlingsrom. Når lønna går til renter og nødvendigheter, blir det lite igjen til motstand, tilpasning eller endring.

Her får Alinskys poeng ny aktualitet: Økonomisk kontroll er mer effektivt enn maktutøvelse. Det usynlige nettverket av gjeld, renter, forbruk og prisstigning holder folk på plass, og det skjer uten at noen trenger å slå ned på demonstrasjoner eller innføre unntakstilstand.

Hva slags økonomisk samfunn ønsker vi?

Vi må derfor stille det ubehagelige spørsmålet: Ønsker vi et samfunn hvor friheten gradvis undergraves av økonomisk binding? Hvor det å eie egen bolig, utdanning og trygghet er betinget av varig servitutt til banker og pengepolitiske eksperimenter? Eller vil vi søke en ny balanse – der økonomisk uavhengighet og reell eierskap igjen blir norm, ikke unntak?

Dette er ikke en kritikk av enkeltpersoners låneopptak, men av et system som premierer avhengighet fremfor selvstendighet. Der man forventer at du skal leve på kreditt, ikke fordi du har dårlig råd, men fordi det holder maskinen i gang.

Veien tilbake til økonomisk selvstyre

Hvis vi ønsker et samfunn med sterkere borgere og mindre styringsavhengighet, må vi utfordre strukturen som gjør gjeld til selve livsnerven i økonomien. Det betyr å fremme:

• Reell sparing og verdibevaring (realverdier).
• Lavere terskel for å leve uten lån.
• Politiske rammer som ikke gjør belåning til standardlivsstil.
• Økonomisk utdanning med maktkritisk perspektiv.

Det handler ikke bare om privatøkonomi – det handler om frihet. Den dag den gjeldstyngede borger slutter å tro på at systemet vil dem vel, kan tilliten bryte sammen. Og den tilliten er det siste som står mellom oss og det vi ellers kun ser i historiebøkene: økonomisk uro, sosial misnøye og tap av politisk legitimitet.

Gjeld skaper vekst – men også binding. Og binding er makt. Det er på tide å se på vår egen økonomi med nye øyne: Ikke bare som regnskap, men som en del av vår personlige og politiske frihet.

Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp e-boken her!

Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.