Juryen i ankesaken mot Rune Øygard, tidligere ordfører i Vågå og overgreps­dømt, i Eidsiva­ting lagmanns­rett i Hamar tinghus den 22. april 2013. Foto: Erlend Aas / NTB.

Da Stortinget avskaffet jury­ordningen i 2018 og erstattet den med såkalt meddoms­rett, mente man å få bukt med at allmuens tilfeldige kunnskaper og ukontroller­bare følelser eksklusivt skulle avgjøre skyld­spørsmålet i alvorlige straffe­saker. Men akk, slik gikk det ikke. Og kan hende var det like bra.

Vi så det senest mandag, da to omfattende og mye omtalte straffe­saker var oppe til avgjørelse: Baneheia-saken for n’te gang, og den såkalte Ingebrigtsen-saken. I begge avgjørelsene spilte legdommerne en avgjørende rolle for utfallet.

Legdommerne avgjorde

Hva gjaldt den for lengst ferdig­sonede Jan Helge Andersen i Baneheia, omhandlet saken de juridiske konsekvensene etter frifinnelsen av Viggo Kristiansen.

Her sørget meddommerne for at Andersen ble ilagt forvaring i tillegg til fengsels­straffen (to år på grunn av oppnådd maksimaltid totalt). Dette etter at Andersen i vel ti år har vært en fri mann og i vanlig sivil jobb de siste ni, uten å ha begått nye lovbrudd av noen kjent art. Avgjørelsen var mot fagdommernes standpunkt. Dermed kan Andersen nå i prinsippet bli sittende fengslet på ubestemt tid.

Juridisk flause

I Ingebrigtsen-saken var det anner­ledes. Men kort fortalt ble han, som vi vet, blankt frikjent for vold i nære relasjoner, hva gjaldt anklagene fra de to løper­brødrene Filip og Jakob Ingebrigtsen, nedfelt i tiltalen fra påtale­myndigheten.

Pappa Gjert ble riktig nok dømt for å ha kastet et handkle i ansiktet på løper­datteren i påsyn av vitner, og fikk en bot og en kortere betinget fengsels­straff for det. Men totalt sett må rettssaken mot Gjert Ingebrigtsen med rette kunne karakteriseres som en juridisk flause.

Meddommerne var tungen på vekt­skålen her og, riktignok minst en andel av dem, da dommen var delt – angivelig i begge leire.

Lex Tor Erling Staff

I alvorlige straffe­saker settes retten som regel med to fagdommere og tre legdommere, i lagmanns­retten kan antall legdommere høynes til fem – regelen i de verste sakene. Dermed sikres det at «vanlige folk» alltid kan ha et flertall i skyld­spørsmålet.

Hvorvidt den gamle jury­ordningen med i regelen ti medlemmer var juridisk kvalitativt dårligere enn dagens meddoms­rett, kan neppe fastslås. Heller ikke om noe er vunnet med nyordningen. Jeg er fristet til å sitere vår kanskje største forsvars­advokat gjennom tidene – i det minste den mest kontroversielle: salig Tor Erling Staff, som var en sterk tilhenger av den gamle jury­ordningen:

«De (dommerne) vil vel helst ha hele greia for seg selv, tenker jeg. Personlig mener jeg det er best at folk flest har en avgjørende stemme i viktige juridiske spørsmål».

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!