Fra 1970 og frem til år 2000 skjedde det noe svært alvorlig med Norge som samfunn. Og trass i at halve Norge ser ut til å være eksperter og leve av diverse forskning, finner man nesten ikke dokumentasjon for denne enorme omveltningen: Norge ble endret fra et velferdssamfunn til en velferdsstat – og forskjellen definerer hele fremtiden for samfunnet vårt.

Velferdssamfunn og velferdsstat er nemlig ikke det samme. Velferdssamfunnet handlet om at ingen nordmenn skulle lide nød og måtte stå med lua i hånda, og borgerne var solidarisk ansvarlige for hverandre i et felles spleiselag, så ingen familie skulle behøve å frykte hjemløshet under ei bru bare fordi forsørgere mister jobben, blir syke, oppsagt eller har generell uflaks. Dette var Gerhardsens livsverk, men det var ikke omfattende nok for akademikerne som tok over i 1981 og dagens Arbeiderparti:

En hån mot velferdssamfunnet og arbeiderklassen

For å være enda snillere enn Gerhardsen, inviterte Arbeiderpartiet hele verden til velferdssamfunnet, så vi alle kunne danne en ny type «flerkulturelt» samfunn basert på «integrering» av både fremmede og nordmenn. Og de som skulle betale for dette internasjonale gildet, var nettopp arbeiderklassen.

Alle må nemlig tilpasse seg denne nye og teoretiske samfunnsformen, som var og er et gigantisk samfunnseksperiment uten suksesser å vise til, og Arbeiderpartiet var pådriver, slik jeg dokumenterte i 2018.  På en annen side var det ingen andre partier som maktet å stoppe flerkultur-eksperimentet, som fortsatt pågår over hele Europa, til tross for utelukkende alarmerende resultater. Ikke minst i Sverige.

Når man velger å invitere hele den kaotiske verden til velferd, trengs det mer regler, penger og system enn bare solidaritet, sympati og samhold. Da må hele staten innrettes for å håndtere at hele verden skal bo i Norge, og dette omgjorde Gerhardsens velferdssamfunn til en velferdsstat for alle. Fortsatt prater Arbeiderpartiet som om de forvalter arven etter Gerhardsen, men det gjør de ikke, for i en velferdsstat kreves det ikke at hver og en skal gjøre sin plikt; her trenger du bare kreve din rett.

Alle er velkommen, for alle er en venn vi ikke har møtt

Ved å erklære seg som «flyktning» eller «sårbar asylsøker», trenger man ikke lenger gjøre sin plikt og kreve sin rett. Man kan bare kreve.  Så fort man får en tå på norsk jord, har man rettigheter, uten å ha bidratt med noe som helst – og med bedre forståelse og muligheter for hjelp enn de fleste nordmenn har. Dét er i det minste den følelsen Nav sprer i befolkningen, og naturligvis bryter dette med folks alminnelige rettsfølelse.

Det startet med pakistanere på 1970-tallet som plutselig virret rundt i Oslos gater med turistvisum, på jakt etter jobb. De flyktet ikke fra noe som helst, men ble regnet som «arbeidsinnvandrere», og i stedet for å sende dem hjem, som var den åpenbare løsningen, valgte myndighetene å tilpasse det norske velferdssamfunnet til noen som sto på utsiden av det. Så ble de asylsøkere, så ble de til flyktninger, og uansett alder og rulleblad er de alltid «sårbare».

Slik ble velferdsstaten født. Etter 50 år har jakten på gratis velferds-cash løpt løpsk over hele Vest-Europa, fordi ingen klarer å svare på spørsmålene om hva dette skal avstedkomme, eller når det er nok, eller for mye. Ingen vil stoppe gullrushet mot vestlig velferd, og selvfølgelig eksploderer sosialbudsjettene. Og for å administrere denne økonomiske dødsspiralen, har Staten blitt en «mamma» som skal forsørge alt og alle.

Men noen må betale for det, og det er borgerne: Under 1970-tallets velferdssamfunn kunne man danne familie, kjøpe hus og bil og leve trygt og godt på én lønning. Nå klarer man knapt det samme med to lønninger. Fattigdommen og forskjellene øker, og nattesøvnen blir stadig dårligere.

For nå er Norge en velferdsstat – og ikke lenger et velferdssamfunn.