Når de som skal beskytte oss, dreper oss

To menn i Coventry er døde. To familier er knust. To liv er borte for alltid, fordi noen som skulle beskytte oss, ikke gjorde jobben sin.

Når de som skal beskytte oss, ikke gjør det, kan de like gjerne være de som dreper oss. Den brutale virkeligheten er at de vil gjøre det igjen – og igjen.

Leo Moran var 44 år. Den yngste sønnen til Teresa Moran. En som aldri kom hjem igjen etter en helt vanlig morgen på vei til jobb.

Joel Carriedo var 47. En hengiven far til to, en omsorgsfull ektemann, og en dedikert NHS-arbeider som syklet hjem etter nattskift for å rekke frokosten med barna sine. Det ble hans siste tur.

De ble ikke drept i en ulykke. De ble drept med vilje. Av en mann som aldri skulle vært i landet. Emiljano Kasaj fra Albania. Navnet vi helst vil glemme, men ikke kan ignorere, selv om de som er ansvarlige gjør det.

En mann som var ulovlig i Storbritannia, som brukte falskt navn, som ikke møtte opp til noen av sine plikter etter å ha blitt løslatt, og som myndighetene visste om, men lot gå.

Emiljano Kasaj.

En mann som de ansvarlige hevder begikk drapene fordi han var psykisk syk, selv om han var påvirket av narkotika, for da slipper de selv å ta ansvar. At han kan ha forfalsket sine psykiske lidelser, slik mange gjør, ville de aldri stille spørsmål ved.

Det ville få dem til å se enda verre ut. Så de finner på unnskyldninger. Han var psykisk syk. Han kom fra et trangbodd hjem. Han hadde PTSD fra hjemlandet. Han opplevde rasisme. Og blodbadet fortsetter.

Leo og Joel ble tilfeldige mål. Kasaj hadde bestemt seg for å drepe. Å bruke bilen som våpen. Å ramme helt vanlige folk. Et punktert dekk var det eneste som hindret ham i å ta enda flere liv. Slik fortalte han det selv. Han hadde vært villig til å drepe flere.

Hvordan kunne dette skje?

En systemsvikt med dødelige konsekvenser

I oktober 2022 ble Kasaj løslatt fra et interneringssenter. Han skulle følges opp. Han skulle melde seg. Han gjorde det aldri. Og Home Office? De gjorde ingenting. I nesten ett år. De som skulle beskytte offentligheten, sov på vakt. Resultatet ble døden for uskyldige vakre mennesker.

Dette er ikke bare en britisk tragedie. Det er en europeisk virkelighet. Også i vårt eget land, hvor vakre liv har blitt tatt fra oss på måter vi aldri kunne forestille oss i våre verste mareritt.

Vi ser mennesker som aldri skulle ha hatt lov til å sette sin fot i våre land, som forsvinner fra systemet, vi ser manglende oppfølging, vi ser at kontroll og ansvar forsvinner mellom etater. Og vi vet at konsekvensene kan være like fatale som i Coventry.

Når staten ikke klarer å beskytte liv, har vi et alvorlig problem. For det handler ikke bare om regler og rutiner. Det handler om mennesker.

Tomme stoler og brutte løfter

Marilyn, Joels kone, beskriver ham som fantastisk, beskyttende og omsorgsfull. En mann som elsket familien sin, som jobbet for samfunnet sitt, og som ble brutalt etterlatt for å dø i veikanten.

Kilde: Daily Mail.

Teresa Moran sa det best: Leo ble sviktet av Home Office. Hvis de hadde gjort jobben sin, kunne tragedien i Coventry vært unngått, og Leo kunne fortsatt vært her. Det vil aldri bli full rettferdighet for Leo.

De bærer sorgen. De lever videre med tomme stoler ved middagsbordet, med barn som aldri får klemme pappa igjen, med minner som svir, fordi noen ikke gjorde det de skulle. Fordi tryggheten vi alle tar for gitt, ikke var der for Leo og Joel. Fordi noen sviktet.

De vil drepe oss igjen, og igjen

Det finnes ikke én enkel løsning. Men når en kjent, ulovlig innvandrer som har brutt loven og bruker rus, kan vandre fritt og ende opp med å begå et dobbelt drap, da har systemet blitt en risiko. Ikke en beskyttelse.

Vi må kunne forvente mer. Av våre myndigheter. Av de som forvalter sikkerheten vår. Det handler ikke om politikk, men om ansvar.

Leo Moran og Joel Carriedo burde vært i live i dag, hvis livene deres hadde blitt prioritert. De døde ikke på grunn av uflaks. Eller at de var på feil tid, til feil sted. De døde fordi noen som skulle beskytte dem, valgte å se en annen vei.

Historiene deres må ikke bli glemt. Ikke bare for minnets skyld, men for endringens skyld. For hvis vi ikke lærer , hvis vi ikke handler, så vil det skje igjen. I Coventry. I Oslo. I din gate.

Når de som skal beskytte oss, ikke gjør det, kan de like gjerne være de som dreper oss. Den brutale virkeligheten er at de vil gjøre det igjen og igjen.

Etterord: Sviket som fortsetter

Jeg kom over historien om Leo og Joel på mandag da Emiljano Kasaj ble dømt til livsvarig fengsel. Men livsvarig fengsel er nok en løgn fra de ansvarlige for å mildne alvoret i en avskyelig forbrytelse som kunne vært forhindret. Kasaj holdes i en psykiatrisk institusjon inntil han kan overføres til fengsel, og vil sone livsvarig fengsel med en minimumsstraff på ni år.

BBCs artikkel var svært kortfattet, nevnte ikke at han var ulovlig innvandrer og fokuserte på psykiatriske lidelser. Et søk på nettet ga svært lite informasjon. De tre bildene av Leo og Joel var de eneste jeg fant. På X var det noen få innlegg, men det var som om Leo og Joels tragiske historie var blitt slettet fra jordens overflate, noe vi alle kjenner altfor godt, fordi det samme skjer i Norge.

Daily Mail er den eneste avisen som gir en mer detaljert historie, og den er tragisk utover alle ord. Omtalen av kriminelle som forfalsker psykiatriske lidelser er basert på forskning, noe jeg har planer å skriver om. Likevel er det våre ledere som har skylden når alt kommer til alt. Og det verste er at massakren vil fortsette.