Oslo kommune har tent ramadanbelysning i Borggården foran Oslo rådhus den 28. februar 2025. Foto: Alf Simensen / NTB.

Vesten vet. Derfor er spørsmålet ikke hva vi vet, men hvorfor vi handler mot bedre vitende. I møtet med islam vet vi at doktrinen – slik den er formulert i sine hellige tekster og praktisert i ortodoks og politisk sammenheng – står i direkte konflikt med de verdiene Vesten er bygget på: ytringsfrihet, likestilling, religionsfrihet og en sekulær rettsstat. Likevel er det nettopp denne ideologien vestlige makthavere beskytter, forskjønner og fremmer. Hvordan forklarer vi denne suicidale inkonsekvensen?

Den vestlige eliten, med akademia og mediene som trofaste apostler, har de siste tiårene konstruert et narrativ hvor islam fremstilles som en minoritetsreligion under press, en fredsreligion og en naturlig del av det pluralistiske fellesskapet. I praksis har de adoptert og formidlet et bilde av islam som ikke samsvarer med den reelle ideologien slik den er forstått i klassisk fiqh (islamsk rettslære), og som faktisk praktiseres av aktører som Brorskapet, Hamas, Hizbollah og regimet i Iran.

Denne versjonen av islam – en slags liberal, demokratisk utgave – finnes ikke i virkeligheten. Den er en vestlig ønskeprojeksjon, en ideologisk konstruksjon, fremstilt av organisasjoner som Det muslimske brorskapet og videreformidlet av intellektuelle som Bjørn Olav Utvik og jurister som Cecilie Hellestveit. Disse fungerer som økologiske medier for et narrativ som i praksis beskytter islamismen fra legitim kritikk.

Det muslimske brorskapet har – gjennom systematisk infiltrasjon av utdanningsinstitusjoner, medier og sivilsamfunn – lykkes med å presentere seg som et naturlig politisk innslag i demokratiske samfunn. Men deres program og ideologi er ikke demokratiske. Deres mål er ikke integrasjon, men overtakelse. Hassan al-Bannas berømte doktrine – «Allah er vårt mål, profeten er  vår leder, Koranen vår lov, jihad vår vei, og døden for Allahs sak er vårt høyeste håp» – er ikke et debattinnlegg. Det er et politisk manifest. Likevel velger vestlige akademikere og politikere å behandle dette som om det var en slags kulturvariant av KrF på 1950-tallet.

Som Walid al-Kubaisi og Cheri Berens lenge har advart mot, er ikke dette naivitet. Det er strategisk unnfallenhet. Vesten ønsker å tro at islam kan domestiseres, at politisk islam kan sameksistere med sekulær liberalisme, og at Brorskapet bare trenger dialog og makt for å modereres. I virkeligheten skjer det motsatte: Jo mer makt de får, jo tydeligere trer islams totalitære natur frem. Vi så det i Egypt under Morsi. Vi ser det i Gaza under Hamas. Vi ser det i Europa, der parallellsamfunn vokser og ytringsfriheten innskrenkes.

Spørsmålet er derfor ikke lenger hvorvidt islam er kompatibelt med vestlige frihetsverdier. Islam er ikke dét. Spørsmålet er hvorfor Vesten ønsker å tro noe annet.

Det mest plausible svaret er dette: Islam har blitt et våpen i hendene på en ny styringsklasse, en ideologisk elite som ønsker å svekke de nasjonale, kulturelle og demokratiske strukturene som hindrer dem i å innføre en ny orden. I denne sammenheng fungerer islam som en katalysator for sosial oppløsning. En trojansk hest. Og Brorskapet er den politiske motoren bak.

Vi trenger ikke hat. Vi trenger ikke vold. Men vi trenger sannhet. Og sannheten er at islam, slik den er formulert i sine egne hellige tekster og gjennom Brorskapets doktriner, ikke er kompatibelt med de verdier Vesten hviler på. Det er ikke hat å si dette. Det er intellektuell redelighet. Det er moralsk ansvar.

Når Vestens egne eliter støtter Hamas, trykker «liker» på hyllester av massakrer eller forsvarer Det muslimske brorskapet som et demokratiprosjekt, er det ikke fordi de er uvitende. Det er fordi de har bestemt seg for å ignorere det de vet. Og i ignoransens jord kan enhver vrangforestilling gro.

Kjøp Ruud Koopmans’ bok!

Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.