Russisk økonomi er bedre enn sitt rykte, men Putin må hele tiden balansere for å holde befolkningen fornøyde.

Forrige uke måtte flere flyplasser i Russland stenge på grunn av ukrainske droneangrep. Prisen på poteter har steget med 166 prosent i år på grunn av en dårlig avling, delvis på grunn av mangel på arbeidskraft.

Årsaken er at de som vanligvis samler inn poteter har vervet seg til det russiske militæret, eller tatt jobb i forsvarsindustrien.

Så det er ingen tvil om at krigen i Ukraina skaper utfordringer for russisk økonomi. Men ifølge Mark Galeotti i The Times er problemene langt mindre enn det vestlige politikere og medier gir uttrykk for.

Selv om russiske styrker oppleverer militære tap på rundt 1000 drepte og skadde daglig, er det foreløpig ingen tegn til at Putins landsmenn krever at kampene skal opphøre.

Med andre ord har Ukraina og dets vestlige partnere ikke klart å gjøre krigens kostnader uutholdelige for angriperen. For mange russere er faktisk det motsatte tilfelle.

I tidligere konflikter som det post-sovjetiske Russland har vært involvert i, som de to krigene i Tsjetsjenia, førte bruken av vernepliktige til misnøye og ble politisk ubehagelig for Kreml. Denne gangen har Putin vært nøye med å unngå verneplikt nettopp av den grunn. I stedet har Russland vært avhengig av frivillige soldater som får relativt gode lønninger og bonuser.

Soldatene tjener godt over det dobbelte av en vanlig russisk lønn, og tildeles halvannen årslønn i bonuser etter gjennomført tjeneste. Som en klassisk russisk kyniker kommenterer på sosiale medier:

– De valgte å spille lotto. Hvis de vinner, blir livet deres snudd på hodet.

For at soldatene skal kunne nyte denne seieren kreves det kun at man overlever. Men selv om de dør i kampene, vil familien belønnes med store utbetalinger og pensjoner, samt enklere tilgang til universiteter for eventuelle barn.

Krigen utjevner forskjellen mellom ulike områder og ulike grupper i Russland, hevder Galeotti.

Rekrutter og dermed også tapene kommer i uforholdsmessig stor grad fra fattige regioner som Tuva og Burjatia ved grensen til Mongolia eller Dagestan i Nord-Kaukasus. Tilstrømningen av det som har blitt kjent som «kistepenger» har brakt enestående rikdom til disse regionene.

Bankinnskuddene i de to regionene økte med henholdsvis 151 og 81 prosent på to år. Nye hus og leiligheter bygges overalt.

Også i resten av Russland holder lønnsveksten følge med inflasjonen, siden krigen skaper mangel på arbeidskraft.

Reallønningene har steget raskere gjennom krigen enn i det foregående tiåret, og selv om denne veksten kan være i ferd med å flate ut for nyansatte, har russerne fortsatt mer penger enn noensinne.

Dette er et tankekors: I et Europa uten krig blir vanlige folk stadig fattigere, mens i et Russland i krig øker reallønningene.

Økonomisk oppsving

Forsvarsindustrien er satt i høygir, og mange fabrikker kjører tre skift og er i drift 24 timer i døgnet.

Men Russland opplever ikke en total krigsøkonomi. Putin ønsker å overbevise russerne om at krigen er en tålelig byrde, og har derfor tatt skritt for å dempe befolkningens reaksjoner på vestens tilbaketrekning.

Sanksjonene har selvsagt hatt en negativ innvirkning, men mange innenlandske næringer har hatt fordel av at vestlige konkurrenter har forlatt landet.

Internasjonale selskaper som har forlatt Russland, er i stor grad erstattet av innenlandske kopier, fra fastfoodkjeden Vkusna i Tochka (Velsmakende. Punktum), en erstatning for McDonald’s, til Mir Kubikov (World of Cubes) i stedet for Lego.

I stedet for vestlige varer kjøper russerne billigere kinesiske kopier. EU er hardere rammet av sine egne sanksjoner enn Russland, kan det virke som. Så russerne er optimister.

I en fersk meningsmåling fant meningsmålingsinstituttet FOM at 42 prosent av russerne mente at situasjonen i landet ville være bedre om tre til fem år, og bare 10 prosent mente at den ville være dårligere.

Dette er behagelig for Kreml, som slipper å bekymre seg over misnøye hos befolkningen. Men de følger nøye med, for sikkerhets skyld.

Mikhail Mishustin, statsministeren og en stor tilhenger av big data, har opprettet et «regjeringskoordinasjonssenter» som døgnet rundt samler informasjon fra regionene, inkludert indekser for misnøye i befolkningen.

Selv den føderale sikkerhetstjenesten, Putins pretorianergard, har opprettet en avdeling som bruker kunstig intelligens til å lage kontinuerlig oppdaterte «tilfredshetskart» basert på hva russerne sier på sosiale medier.

Kreml virker altså fornøyde med situasjonen, men Kreml er ikke kjent for sin naivitet.

Putin vet at selv de mest hensynsløse og effektive diktaturer kan falle hvis de presser en langmodig befolkning for langt. Han var selv vitne til ikke bare én, men to sammenbrudd rundt seg: Øst-Tyskland i 1989 (der han var stasjonert mens han fortsatt jobbet i KGB) og Sovjetunionen i 1991.

Skjebnen til Libyas oberst Gaddafi og Iraks Saddam Hussein er ikke glemt av Putin: når en diktator faller, får han sjelden skrive sine memoarer og tjene penger på internasjonale foredragsturneer.

Putin er eneveldig, men om han er en diktator er usikkert. Trolig ville han vunnet alle former for frie valg, uansett om han kanskje utnytter makten på udemokratiske måter.

Russland er ikke som vestlige land, og har aldri vært styrt på samme måte. Dette kan man selvsagt mislike, men det er en realitet. Man kan også si at f.eks. USA styres på en helt annen måte enn land som Storbritannia, som ikke styres i det hele tatt, eller Frankrike, som til stadighet bringer katastrofer til sin egen uheldige befolkning.

Sverige er kaos, Norge fremstår som en vits, og Tyskland har frivillig oppløst sin egen fantastiske bilindustri.

Skjerming av offentligheten

Den offentlige opinionen styrer ikke så mye Putins handlinger som den begrenser dem. Putins generaler ber om en ny mobilisering av reservister eller innkalling av vernepliktige, men Putin sier nei. Han er klar over hvor upopulært og ødeleggende dette ville være.

Akkurat nå begrenser dette effektiviteten av sommeroffensiven, hindrer ham i å utvide frontlinjen og tvinger ham til å redusere operasjonene på andre fronter for å kunne sende flere tropper til Donbas i Øst-Ukraina.

Det har også tvunget Putin til å bruke penger på å beskytte resten av befolkningen mot krigens konsekvenser. Å opprettholde et subsidiert boliglånsprogram koster for eksempel mer enn å betale lønningene til hele politistyrken.

Våpen eller smør

Putins handlingsrom blir uansett stadig mindre. Utmattelseskrigen han fører krever en konstant strøm av menneskelig ammunisjon. Krigen krever stadig ferskt blod til å veie opp for de høye tapene Russland fortsatt lider.

Økonomien har dog vist seg å være overraskende motstandsdyktig, ikke minst takket være de enorme finansielle reservene som ble opparbeidet før 2022, men det begynner å bli tegn på belastninger.

Sentralbankens styringsrente på 21 prosent holder inflasjonen nede, men gjør det vanskelig for bedrifter å ha råd til å investere. BNP-veksten, som er kunstig oppdrevet av forsvarsutgifter som utgjør 40 prosent av statsbudsjettet, ser ut til å falle fra 4 prosent til under 2 prosent.

Som en russisk økonom innrømmet, «er det ikke så ille for en normal økonomi, men ikke nok til at [Putin] kan føre krig og samtidig sikre russernes velstand». Det er betegnende at de fleste boliglånssubsidiene er kuttet. En eller annen gang må vanlige russere ta regningen for det som Kreml bruker penger på.

Dessverre er ingenting som tyder på at Putin vil bli tvunget til å søke fred i overskuelig fremtid. Sjefsforhandler Vladimir Medinskys ga en tydelig advarsel til sine ukrainske kolleger i Istanbul i mai om at «vi er klare til å kjempe i ett år, to, tre – så lenge det tar».

Putin må kjøpe seg fortsatt ro blant den russiske befolkningen. Hvis han ikke har råd til å opprettholde denne balansen, kan han en dag bli tvunget til å velge mellom krigen og tronen.

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp e-boken her.